Du kan lese en mer jule – eller vinterfortelling her.

Kilde: Asbjørnsen, P. C., & Grässe, D. (1920). Eventyr fra fremmede land. Kristiania: P.F. Steensballes bokhandels eftg.

(Tatarisk eventyr.)
I et telt bodde en gutt på ti år og en pike som var syv år gammel. De hadde hverken far eller mor. De bodde alene i teltet; men de hadde en mengde hester og stor buskap. Gutten eide en hest som ikke hadde noe navn, og ikke hadde han noe selv heller. En morgen med det samme de var stått opp, hørte de hestetramp langt borte. Søsteren kikket gjennom et hull i teltveggen, og da så hun to kjemper komme ridende på to hester. De bandt hestene og kom inn i teltet. Begge kjempene bukket dypt for gutten og sa: «En utskutt kule er ikke redd for stenen, og et utsendt bud er ikke redd for konger en gang.» De sa videre: «Vi er sent hit til deg av sytti konger, sytti kjemper og syv guder. En ond ånd har reist sig av jorden, han heter Ai-Kyn (sol og måne). Nå ber guder, konger og kjemper deg om å komme og slåss med den onde ånd. Ingen kjempe kan vinne over ham. De syv guder gråter; men syv onde ånder har reist seg opp av jorden og synger og er glade.» Søsteren ville ikke la broren reise, han var for ung og svak til en slik kamp, sa hun. Men gutten skjente på henne og sa: «Er du gal! Hvem skulle jeg adlyde, hvis jeg ikke lød guder, konger og kjemper?»

Han salet hesten, satte seg på den og skulle til å ri av sted. Da grep søsteren hesten ved grimen og sa hun ikke ville slippe ham, hvis han ikke tok hende med seg på hesten også. Nå ble gutten sint, tok sverdet og skar grimen over og støtte søsteren bort. Så slo han
på hesten og satte avsted med de to kjempene. Snart kom de til et høyt fjell som lå ved en hvit sjø. Der sto det et telt, på stranden gikk konger og kjemper, og i en sky satt syv guder og så ned på jorden. På fjellet lå Ai-Kyn med hånden under kinnet og så seg om. Når han så opp mot himmelen, brente skyene, og når han så ned på jorden, brente gresset. De syv onde ånder sto under fjellet, de var kommet så langt opp av jorden som til livet, og de sang og lo.

Da Ai-Kyn så gutten, ga han seg til at le og sa: «Jeg hørte fortelle om en hvit hest som skulle komme fra det hvite fjell, men dette er jo en hare. Jeg hørte også om en kjempe så høy som en gran; men dette er jo en liten gutt.» Gutten ble sint, sprang ned av hesten og gav Ai-Kyn et slag på kinnet med knytneven. Nå reiste Ai-Kyn sig og begynte at slaas med gutten. De sloss i tre døgn, og Ai-Kyn var den sterkeste; men han kunde ikke få ende på gutten. Den fjerde dagen var gutten blitt så meget sterkere at de var jevngode med hverandre. Gutten ville trekke den onde ånd oppover fjellet; men ånden ville trekke ham nedover fjellet, og nå fortsatte de at sloss på stranden. Der kjempet de med hverandre et helt år, og syv guder, syv onde ånder, sytti konger og kjemper såa på kampen. Mens de sloss, skalv jorden og sjøen
bruste opp, så vannet stod over sletten og hele buskapen druknet.

Folk og fe flyktet til fjellet; men gutten og Ai-Kyn kjempet i vannet. I sjøen fløt hele røde og sorte strømmer av blod, og gudene sa: «Det røde blod er av gutten, det sorte er Ai-Kyns blod.» Mens de kjempet slik, tok gutten Ai-Kyn på nakken og bar ham oppover fjellet, og på veien bandt han armer og ben på ham. Da gutten var kommet opp, tok han sverdet sitt og skar store stykker kjøtt ut av Ai-Kyn, det måtte Ai-Kyn selv spise opp, ellers truet gutten ham med at brenne ham op. Nå spurte han Ai-Kyn: «Hvor er sjelen din? For hadde du hatt den hos deg, hadde jeg drept deg for lenge siden.» Ai-Kyn svarte: «På hesten min er der en sekk, i sekken er en orm med tolv hoder, og den har min sjel. Når du dreper ormen, dreper du meg.» Gutten gikk bort til hesten, tok sekken av den og med et eneste hugg hugget han alle tolv hodene av ormen, og så var det forbi med ormen og Ai-Kyn og hesten også. Med det samme var de syv onde ånder borte; men de syv guder og sytti konger og kjemper kom og bukket for gutten og viste ham stor ære. Nu fik han navn og ble kalt Alten Køøk (Guldgjøk), og søsteren ble kalt Alten Artjool (Gulddugg). Da Alten Køøk hadde vunnet over den onde ånd, bukket han for de syv guder og ba om at få sende bud til søsteren og si henne han var i live. Budet kom igjen og fortalte at søsteren sto på samme sted som broren hadde forlatt henne, hun levde nok endda; men hun var svak. Hun blev glad og kviknet til, da hun hørte at broren levde. I landsbyen var en vakker pike som hette Ajazen Ko, og de syv guder og alle konger og kjemper viet henne til Alten Køøk.

De syv guder velsignet dem, og i bryllupet ble de oppvartet av alle konger og kjemper.
Bryllupet varte i syv dager og i ni dager. De syv guder satt i skyene og så på det, og siden gjorde de Alten Køøk til konge over alle sytti konger. Da bryllupet var holdt, og Alten Køøk skulle reise hjem igjen, ville de syv guder at seks kjemper skulle ride foran ham på veien og seks kjemper baketter. Alten Chan, far til bruden, fulgte dem også på veien.

Da Alten Køøk var kommet hjem, gjorde han et stort gjestebud. Om natten mens han satt i gjestebudet hørte han at hesten hans knegget. Han gikk ut og ved siden av hesten fant han en skrivelse, og der stod: De syv guder vil at Alten Artjool skal leve hos dem og ikke
være her nede. Alten Artjool vasket sig med sjøvann, ba farvel med sin bror, tok på sig en dragt med ørne vinger og fløy til de syv guder.

Alten Køøk levet hjemme i fred, hverken kjemper eller onde ånder våget å røre ham mere.

Comments

comments