Et narrative eller en fortelling kan formidles på ulike måter, dette er avhengig av hvordan hendelsene i fortellingen er organisert etter hverandre, hva som blir beskrevet eller ikke, hva som blir sagt og hva som blir vist. I muntlig fortellerkunst blir ikke en fortelling kun formidlet verbal, stemmebruk, gester og hvordan fortelleren bruker rommet er også en del av det. Hvordan vi forteller en fortelling kan bli bestemt i det øyeblikket vi forteller den, som en spontan gjenfortelling av en livserfaring, eller det kan basere seg på øvelse eller et manus. Det vil uansett alltid være et element av spontanitet tilstede som er et resultat av konteksten og forholdet mellom forteller og lytter: spontane gester, stemmeleie, pause, rytmer, interaksjoner og avbrytelser…. Å fortelle en fortelling spontant er krevende, å finne ord og uttrykk og opptre understreker viktigheten av å forstå konteksten og den sosiale interaksjonen, det krever ferdigheter i å forstå et narrative og den muntlige kommunikasjonen.

Blant fortellere finnes det et ordtak at hele verden er full av fortellinger og av og til lar de seg fortelle. En av farene ved fortellingen er at den putter sannheter inn i et forståelig hele, nyansene kommer gjennom kontekstens refleksjoner, men dette krever også noe av fellesskapet. Fellesskapet bør forstå fortellingens referanser og intensjoner ellers kan den misbrukes, som vi så altfor ofte erfarer. Å høre eller lese en fortellinger er ikke å motta en sannhet, en fortelling er et utsnitt av erfaringer fortalt fra en synsvinkel. En fabel fra Asop illustrerer dette:

En mann og en løve diskuterte styrken hos mennesket og dyrene. Mannen påsto hardnakket at mennesket overgikk andre vesner, fordi de var mer intelligente. – Kom skal jeg vise det, sa mannen, – jeg skal bevise at jeg har rett. Så han ledet løven til en offentlig park og viste løven en statue av Herakeles som dreper en løve ved å rive dens munn i to. – Det er greit, sa løven, – men det beviser ingenting for det er mennesket som laget statuen.

Nedenfor er en fortelling som har blitt fortalt, og man kan spørre seg hvorfor er en slik fortelling blitt formidlet. Ville den kunne fortelles i dag? I hvilken sammenheng?

Grønskjegg
Kilde: Moltke Moe, Folkeminne frå Bøherad
Det var engang en mann som hadde en datter. Hun var både rik og vakker og det skal du vite, det var ikke tomt for friere på den gården. De kom i flokk og følge, så gilde at det glitret av dem lang vei. Men like så fort som de kom måtte de gjøre vendereis, for jenta hadde fått det for seg at hun ikke ville gifte seg om det ikke var en med grønt skjegg. Og så måtte den ene flokken etter den andre dra hjem igjen, for grønt skjegg var det ingen som hadde.
Så var det en dag at det banket på døren, det hadde begynt å minke med friere. Jenta gikk ut og skulle se hvem det var. Det sto en fremmedkar utenfor og han hadde langt grønt skjegg.
– Du minnes vel det du lovet at du bare ville gifte deg med en som hadde grønt skjegg?, sa han. – Du får følge med da. – Du er hastig til både å fri og ta, sa jenta, – men er det slik laget så får det så bli. Og dermed satte hun seg opp i vognen til han.

Da de hadde reist et langt stykke kom de til en gård. – Er dette ditt hjem?, spurte jenta. – Nei, sa Grønskjegg. Så kjørte de et langt stykke til og så lå det igjen en stor gård ved veien. – Er det ditt hjem nå da?, spurte hun. – Nei, svarte han.
Så reiste de igjen, langt og lengre enn langt over høye berg og gjennom dype daler inntil de kom til en kirke. – Her skal jeg raskt innom, sa Grønskjegg, – du får sitte her i vognen og vente på meg så lenge, men du må ikke komme etter. Nei, hun skulle bli sittende og vente der hun var, sa hun. Men hun syntes det drøyde og var ikke god til å vente lenger; hun listet seg mot kirken og kikket inn nøkkelhullet, da sto han og rev og slet på en menneskeskrott.

  • Var jeg lenge?, spurte han da han kom igjen. – Nei, svarte hun. – Du har vel ikke sett noe? Nei, langt ifra, det hadde hun ikke. Så kjørte de dit han bodde. Der var det gildt med gull og sølv alle steder. Jenta gikk rundt og så på alle de lyse ting han hadde og ble rent ør av glansen. Hun hadde aldri trodd det kunne være så fint. Hadde det ikke vært for det hun hadde sett i kirken, hadde alt vært vel og godt.
    En dag sa Grønskjegg til henne: – I morgen kommer din bror hit. Du får ta han hit og stelle med han. Jeg må til skogs og hugge tømmer.
    Den andre dagen kom broren. – Hvordan liker du han du fikk, spurte han. – Jo, nokså godt, svarte hun: – han er både bra og snill mot meg og lar meg få rå meg som jeg vil. Da det led mot kvelden, måtte broren gå og like etter kom Grønskjegg hjem. – Nå, du har hatt fremmedfolk i dag?, sa han. – Du stelte vel det beste du kunne? – Ja det gjorde jeg, svarte hun. – I morgen kommer din søster, du får ta henne i mot, jeg må til skogs og hugge jeg.
    Dagen etter kom søsteren. – Nå, hvordan liker du han du har fått?, spurte hun. – Er han snill? Ja, hun kunne ikke annet si. Han var både en bra og snill mann, kunne hun fortelle. Og det samme sa hun til faren som kom den tredje dagen.

Om kvelden da Grønskjegg kom hjem igjen, sa han: – Du får nok besøk i morgen også. Moren din vil komme. Du får stelle med henne det beste du kjenner. Jeg må til skogs igjen for jeg er ikke ferdig med hogsten.
Da så moren kom, spurte hun også om mannen var snill og om hun likte seg der. – Jo, snill er han og jeg kan ikke si annet enn at jeg liker meg godt her også, sa hun. – Men jeg er redd han, for da vi reiste hit kjørte vi forbi en kirke og den skulle han inn i lite grann. Jeg skulle sitte utenfor og vente. Men da jeg syntes at han ble så lenge, gløttet jeg gjennom nøkkelhullet og da sto han og åt en menneskekropp.
– Det var jeg det, sa Gamle – Erik, for det var han som hadde kalt seg Grønskjegg og dermed åt han henne opp.

Comments

comments