Straparola er en samling fortellinger fra 1500 tallet, skrevet av Giovanni Francesco. Samlingen av fortellinger har den samme rammen som for eksempel Dekameronen eller Pentamerone. Folk kommer sammen for å fortelle hverandre fortellinger. Samlingen med fortellinger har påvirket for eksempel Perrault som igjen påvirket brødrene Grimm. I samlingen finner du varianter av folkeeventyr som du i dag vil anta var norske folkeeventyr.

En konge var gift med en meget vakker og klok dronning. Hennes skjønnhet overgikk andres og kongen hersket slik at det aldri falt en klage mot han. Tiltros for dette manglet de barn, noe de begge sørget over.

En dag da dronningen vandret i hagen kom det en tretthet over henne. Hun satte seg ned, lente seg mot et tre og sovnet. Mens hun satt slik kom det tre feer, de så dronningen og beundret hennes skjønnhet. De bestemte seg for å beskytte henne og gi henne velsignelser. Den ene feen sa: “Ingenting skal skade henne og neste gang hun ligger med sin mann skal hun bli med barn og føde en sønn som ikke skal ha sine likemann.”
Den andre feen sa: “Ingen skal noensinne ha makt til å krenke henne og hennes sønn skal være begavet med alle dyder.”

Den tredje feen sa: “Hun skal være den klokeste av mennesker og hennes sønn skal fødes som en gris, en gris av både utseende og skikk og oppførsel. Slik skal det være til han finner en kvinne som virkelig kan elske han.”

Da de tre feene hadde fløyet sin vei, våknet dronningen og gikk inn i kongsgården. Og det gikk ikke lenge før hun oppdaget at hun var med barn. Ganske riktig, da tiden var inne fødte hun en gris. Det var et sjokk for hoffet og kongen kunne ikke forstå hvordan de to kunne få en slik sønn. Han ønsket å spare dronningen for den skam de nå hadde fått, skulle han kaste deres avkom i havet? Men så ble han grepet av medlidenhet og sorg. Han bestemte at sønnen skulle fostres opp som et rasjonelt vesen og ikke et brutalt dyr.

Sønnen ble ammet med den største forsiktighet og ofte brakt til moren hvor han la sin lille snute og små poter i morens fang. Hun ble fylt med kjærlighet og kjærtegnet han ved å stryke hans strie bust med hånden. Hun omfavnet og kysset han som om han var en menneskelig sønn. Da ville han logre og løpe i sirkel for å vise glede over sin mors hengivenhet.

Da grisungen ble eldre tok han til å snakke som et menneske. Han vandret rundt i byen og snakket med alle. Men når han så en gjørmepytt, hylte han og rullet seg rundt i gjørma og dro hjem dekket av leire. Han løp rett hjem til sine foreldre og gned seg mot deres klær og skitnet dem til, og fordi han var deres sønn sa de aldri han imot.

En dag han kom hjem dekket med gjørme og skitt som vanlig, og la seg ned på morens pent dekorerte kappe, sa han i en gryntende tone: “Mor, jeg ønsker å gifte meg.” Da dronningen hørte dette, svarte hun: “Ikke snakk så tåpelig. Hvilken kvinne vil noensinne ville ta deg til mann, og tror du at noen edel ridder eller konge vil gi sin datter til en som deg?”

Men han insisterte på sin gryntende måte om at han må ha en kone av et eller annet slag. Dronningen, som ikke visste hvordan håndterte en slik sak, spurte kongen om hva de skulle gjøre i sin nød: “Vår sønn ønsker å gifte seg, men hvor skal vi finne noen som vil ta ham som mann?”

Hver dag kom grisen til sin mor med samme kravet: “Jeg må ha en kone, og jeg vil aldri la deg være i fred før du skaffer meg en jomfru.” Det var en fattig kvinne som hadde tre døtre, hver og en av dem var vakre. Dronningen kalte på den stakkars kvinnen og spurte om ikke en av hennes døtre ville gifte seg med griseprinsen. Hun skulle bli rikelig belønnet for det. Den fattige konen hadde tatt med seg sin eldste datter. Hun rødmet av skam og ønsket ikke å gifte seg med grisen. Men moren tryglet henne lenge, så lenge at hun ga seg.

Da grisen kom hjem dekket av skitt som vanlig, sa hans mor til ham: “Min sønn, har vi funnet en kone slik du ønsket.” Hans brud ble presentert for han, hun var vakkert kledd som en brud og grisen så hvor vakker hun var. Han hoppet på henne og forsøkte med sine grynt og logrende hale å kjærtegne henne. Hun dyttet han til side. Etter vielsen gikk de til sengs. I sitt stille sinn tenkte bruden at hun ville drepe han. Grisen skitnet til den overdådige sengen. Han la seg på ektefellens side. Men han ble vekket av sin kone som satt der med kniven og han angrep henne sine skarpe klover og drepte henne. Neste morgen dronningen dro for å besøke dem, og til hennes store sorg fant hun ut at grisen hadde drept henne.

Ikke mange dager var gått før grisen prinsen igjen begynte å bønnfalle dronningen å finne han en kone. Dronningen prøvde å si imot men til ingen nytte. På ny kalte hun på fattigkona. De fikk overtalt den nesteldste datteren, men det gikk likeens med henne som med eldstedatteren.

Etter kort tid begynte griseprinsen igjen å mase om en kone. Dronningen kalte på ny til seg den fattige konen som brakte med seg sin tredje datter ved navn Meldina. Dronningen henvendte seg til henne: “Meldina, barnet mitt, det ville være oss en glede om du tok vår sønn til mann. Vi skal betale deg rikelig for dette og du vil arve riket etter oss.” Meldina smilte og takket beskjedent at ingenting ville glede henne mer. Da dronningen hørte dette kunne hun knapt holde tårene tilbake, for hun kjente til hvilken skjebne Meldina kanskje ville møte.

Bryllupet sto og griseprinsen var om mulig enda mer skitten enn før. Men det skremte ikke Meldina. Istedet gjorde hun selv sengen klar til sin mann og fryktet ikke å ligge ved siden av han. Griseprinsen la sin snute på hennes hals og kjærlig strøk hun han.
Dagen etter da dronningen kom for å rydde opp ble hun overrasket da hun fikk se den unge kona i levende live, dekket av gjørme men i live. Ingenting kunne gjøre dronningen lykkeligere. Endelig hadde hennes sønn funnet en kone.

En kveld da de lå ved siden av hverandre, spurte han henne om hun kunne holde en hemmelighet. Det lovet hun. Han ristet da av seg griseskinnet. Han var en vakker mann. Gris om dagen og mann om natten og etter en stund fødte hun et barn. Dronningen og kongen gledet seg grenseløst over det vakre barnet, men undret seg over hvordan det var gått til.

Og for å avslutte fortellingen er det å si at en kveld kom dronningen over griseskinnet og kastet det på ilden. Så levde de alle godt etter dette.

Comments

comments