Det var engang grisen var lei av levemåten sin, og så fikk han for seg at han skulle til tings og få dom for en annen levemåte – han fikk friste lykken han som andre, enten det ble til det tynne eller det tykke.

«Hva er det du har å klage over?» spurte skriveren.

«Å jeg er så lei av levemåten min, far,» sa grisen. «Hesten får havre, og kua får meldrikke, og så ligger de tørt og godt i bås og spiltau attpå. Og jeg får ikke annet enn skuler og skyllevann; om dagen vasser jeg i søle, og om natten ligger jeg og ruller meg i lort og våt halm. Er det rett og rettferdighet i slikt, skriver?» spurte han.

Nei, det syntes skriveren kunne være noe i, og så lette han i bøkene sine, og ga ham dom for en annen levemåte: «Det er ulikt du skal ha det så mye strengere,» sa han; «fra nå av skal du få hvete og erter, og sove i silkeseng.»

Ja, grisen takket, og var så glad at han visste hverken natt eller dag. Og hele hjemveien gikk han og mullet og smågryntet: «Hvete og erter, og ligge i silkeseng! Hvete og erter, og ligge i silkeseng! Hvete og erter, og ligge i silkeseng!»

Veien gikk mellom noen skograbber, og oppi et av holtene lå reven og lydde på. Og han skulle nå straks ut igjen med fantestykkene sine, vet du. Og så til å pipe, fint og gnelt: «Skuler og rask, og ligge i boss!»

Grisen brydde seg ikke om det han; holdt på med sitt: «Hvete og erter, og ligge i silkeseng!» Men det drev på; «skuler og rask, og ligge i boss! Skuler og rask, og ligge i boss! Skuler og rask, og ligge i boss!» Og til slutt så ség det i grisen, og før han visste av det, tok han til å lye og ta etter.

Da han så kom hjem, spurte de hvordan det hadde gått på tinget; «fikk du dom for en likere levemåte?» sa de.

«Ja-vel, ja-vel,» sa grisen; «skuler og rask, og ligge i boss! Skuler og rask, og ligge i boss!»