En fortelling fra Martinique
For lenge siden levde det en gammel godhjertet kvinne i en strå hytte. Hun var så fattig at hun sov på en matte av gress og spiste det hun tilfeldigvis fant på bakken. Tiltross for at hun var ensom og hadde lidd mye, falt det aldri et ondt ord ut av hennes munn.

En morgen da hun var ute for å smale litt ved, fikk hun øye på noe som humpet rundt i det høye gresset. Forsiktig gikk hun nærmere, hun skjøv gress strå tilside og fikk øye på en skadet fugl. ”Jeg må bringe den hjem og gjøre den frisk igjen”, tenkte hun med seg selv. Forsiktig tok den gamle kvinnen fuglen opp og bar den nært sitt bryst hjem til sin hytte.

Vel hjemme fikk hun renset såret på fuglen. Og i dagene som fulgte, samlet hun frø og bær som hun ga til fuglen, før hun selv åt noe. Ofte strøk hun over dens vakre fjær. Hver kveld pakket hun den inn i sitt eneste bomullsteppe og sang for å trøste den.

Ettersom tiden gikk, kom fuglen til hektene igjen. Når fuglen var frisk nok til å klare seg alene, bar hun den til det stedet hvor hun hadde funnet den. Hun holdt fuglen opp til sitt rynkete kinn, strøk den litt og tok farvel med den. Så plasserte hun fuglen forsiktig på bakken. Fuglen slo med sine vinger og strakk dem ut. Den så opp på kvinnen og fløy sin vei.

Den gamle kvinnen gikk langsom tilbake til sin hytte. Når hun gikk inn, fikk hun øye på ting som minnet henne om fuglen og hun følte seg mer ensom nå enn før.

Så gikk dagene, men en morgen fikk hun se at hennes fugl satt på gren utenfor hytta. Den fløy ned, slapp et gresskar frø ved kvinnens føtter, og fløy sin vei mens den kvitret og sang.

Tanken på spise et gresskar gledet den takknemlige kvinnen. Hun plantet straks frøet. Det vokste raskt, blomstret og etter kort tid bar den mange gresskar. Hun plukket det første modne gresskaret, det var perfekt i størrelse og form. Hun tbar det inn, tok en kniv og åpnet det. Og der, til hennes glede og overraskelse, inni i gresskaret fant hun et deilig måltid av kjøtt og ris, klart til å spises. Det smakte vidunderlig og minnet henne om hennes egen mors mat. Fordi det var altfor mye for henne alene, delte hun det med naboen som ikke eide noe annet enn en paprika plante. ”Åh”, skrek naboen ved det deilige måltidet. ”Hvor fikk du det fra?” ”Kom i morgen og jeg skal fortelle deg hva som skjedde.”, sa den gamle kvinnen, “så kan vi dele nok et måltid!”

Fra da av fant hun et modent gresskar hver eneste dag. Hvert gresskar inneholdt et nytt smakefullt måltid. Ofte når den gamle kvinnen og nabokvinnen satt sammen fortalte den gamle om hvordan hun fikk gresskar frøet. Men i all hemmelighet tenkte naboen: “Jeg vil skaffe meg mitt eget gresskar frø. Og ikke skal jeg være så dum at jeg deler med noen.” I mange dager prøvde hun å finne en skadet fugl hun kunne stelle, men hun fant ingen. Tilslutt var hun så desperat at hun plukket opp en stein og kastet den på en fugl som var lik den den gamle hadde beskrevet. Hun tok opp den skadede fuglen, bar den med hjem, vasket såret og kastet den på gulvet. Dagen etter tok hun den ut og kastet den opp i været. Fordi det var en sterk vind kunne fuglen slå med sine svake vinger slik at den fløy med vinden opp i et tre. Kvinnen holdt utålmodig øye etter fuglen. Et par dager senere kom fuglen flyende med et gresskar frø. Hun plantet og vannet frøet, det vokste, blomstret og mange vakre gresskar vokste ut. Når det første gresskaret var modent, tenkte nabokvinnen: “Nå skal selv ha mitt eget fest måltid.” Men når hun delte gresskaret kom det ut slanger, firfirsler og edderkopper som prøve å bite og stikke henne. Det sies at hun løp vekk så fort at vinden våknet og bar henne langt vekk.