Du vet sikkert at jeg går på gravlunden hver dag, tidlig om morgen, 40 minutter med Atsjoo, går innom Daniels grav. Jeg er ikke alene om å gå der, det er flere hundeeiere som ser turen rundt blant gravsteinene som en god morgen vandring. De siste månedene har jeg truffet den sammen mannen hver dag på turen, det er en litt rar situasjon. Vi har passert hverandre så mange ganger at man kunne begynne å hilse, det gjør vi ikke, vi går med stive blikk, ser framover, den andre er en fremmed vi ikke forholder oss til. Han går ikke turen i helgene, så jeg antar at han vandrer til arbeid. Det er ikke noe spesielt ved ham, utover at vi passerer hverandre hver dag på hverdager.


Jeg har tatt et lite kurs i mobiltelefon fotografering og den siste oppgaven var å ta bilder fra en bestemt hendelse. Så lite sosial som jeg er, ble min hendelse min daglige vandring på gravlunden. Min mobil er ikke helt gunstig for fotografering, men jeg fikk i den minste øvd meg. Jeg bestemte meg for å kjøre svart/hvit tema, både fordi gravlunden kan gi denne litt dysterheten som følger svart/hvitt, men også for at det skulle se ut som om bildene hadde en sammenheng. Jeg tok ikke bildene i svart/hvit med brukte camera+ app for å legge et filter på bildene. Vi skulle velge ut åtte bilder og i dette innlegget ser du de jeg valgte.


Jeg har ikke tatt bilder av den fremmede mannen, det våger jeg ikke. Jeg tar bilder av gravsteiner og gjenstander som blir etterlatt. Som for eksempel den hyllen du kan se, noen hadde plassert den framfor en grav. Jeg vet ikke hvorfor.

Gravlunden er et ikke – værende sted, et heterotopia som filosofien Foucault ville ha kalt det, en egen verden i en verden. Gjennom de dødes nærvær har den sin egen kulturell kode, man er der på besøk, men det finnes ingen vert som ønsker deg velkommen. Nærværet av det imaginære ligger mellom steinene, vi som har noen gravlagt der, forestiller oss den avdøde idet vi står framfor den dødes gravstein.


Jeg vil avslutte dette innlegget med en liten, grotesk fortelling. Kilden er en samling av Crane fra 1890 og den kalles Fristelse

Hva gjør du så når du er fristet. En eneboer var fristet av en kvinne som han en eneste gang hadde sett. Selv etter henne død kunne han ikke få tankene bort fra henne. Til slutt gikk han til hennes grav, åpnet denne. Lukten av hennes levninger kurerte hans for hans fristelse.

Comments

comments