Kilde: The magic crocodile and other folktales from Indonesia, Alice M. Terada

For lenge siden levde det en enke med sin eneste vakre datter i en landsby nær Meninjau i Sumatra. De var fattige. De bodde i et lite hus nær rismarkene hvor moren arbeidet. Alt de spiste var det moren som skaffet gjennom sitt harde arbeid.

For enken var en stor trøst å se sin vakre datters ansikt. Hun arbeidet ekstra hardt for å kjøpe en ny kjole til sin datter.

Ettersom datteren ble eldre, likte hun ikke å være hjemme å vaske og å lage mat. Og fordi folk stadig kommenterte hennes skjønnhet, ble hun opptatt av hvordan hun så ut. Moren irettesatte henne aldri. Hun bar sine gamle slitte klær, slik at datteren skulle ha nye vakre. Moren fortsatte å arbeide hardt i håp om at en dag så ville datteren respektere henne.

En dag gikk mor og datter sammen til markedet, moren i sin gamle og slitte kjole, datteren med en ny og vakker. Datteren så på sin mor og skammet seg over hvordan hun så ut. Så istedet for å gå sammen med sin mor, gikk hun to skritt foran slik at det så ut som om moren fulgte henne. På veien til markedet og på veien hjem, traff den unge kvinnen på venner som spurte: ”Er det din mor?” ”Nei”, svarte hun, og skammet seg over hvordan moren så ut, ”hun er ikke min mor. Hun er min tjenestepike.”

Hver gang enka hørte datteren sin si det, var det som om hjertet hennes brast. Hun ble trist og såret av å bli behandlet på denne måten. Hun var også sint da datteren viste lite respekt. Hun ba til Gud om å straffe datteren. I det samme ble den unge jentas bein til stein, deretter hennes kropp, hennes armer og tilsist hennes hode. Gud hadde svart på morens bønn.

I dag når folk går forbi statuen ser de dråper komme ut av steinen. De sier det er jenta som gråter, fordi nå er hun sørgmodig over hvordan hun behandlet sin mor.

Comments

comments