Det var en gang en fattig gjeter som hadde tre sønner. En dag kalte han på sine sønner til seg og sa: ”Kjære sønner, jeg er ikke rik, har verken mark, buskap eller gull. Men vær ikke sorgfulle, for jeg skal gi dere et råd, og det rådet er mer verdt enn all rikdom i verden. Dere skal trene opp deres sinn og forstand, så kommer det til å gå dere bra i livet.”
Sønnene gjorde nøyaktig som deres gamle far hadde sagt. De trente hver eneste dag. Så døde den gamle og sønnene kjente seg ikke lenger bundet til å forbli på det stedet de hadde vokst opp. De bestemte seg for å begi seg til sultanens by og søke lykken der. Det var langt å gå, men omsider kom de frem og så byens murer og minareter stige fremfor seg. Når de kom frem til by porten, sa plutselig den yngste broren: ”Se brødre, her har det gått en stor kamel.” ”Ja”, sa den mellomste broren, ”Det har du rett i, og kamelen er dessuten blind på venstre øye.” ”Dessuten”, sa den eldste broren, ”så har den en kvinne og et lite barn på ryggen.”
Når de hadde sagt dette fikk de øye på en mann som kom ridende imot dem i høy fart. Det var tydelig at han lette etter noe. ”Leter du etter en stor kamel?”, spurte den yngste broren. ”En som er blind på det venstre øyet?”, undret den mellomste. ”Og som har en kvinne og et lite barn på ryggen”, istemte den eldste broren. Mannen bekreftet at det var tilfelle, og brødrene fortalte hvilken retning han skulle ri for å finne kamelen.
”Stopp litt” skrek mannen, ”Hvordan kan dere vite så mye om min kamel? Dere har sikkert tatt den.” Brødrene sa at de aldri hadde sett kamelen. De brukte kun sin forstand og sitt sinn. ”Jeg tror dere ikke”, skrek mannen, ”Dere har stjålet den, og myrdet min kone og mitt barn.” Så dro han frem en sabel og tvang brødrene fremfor seg til sultanens palass. Der ble de tatt av vakten, og anklaget for tyveri og mord.
Sultanen skulle selv dømme dem, og spurte om de var skyldige. De benektet og forsikret om at de var uskyldige, og at de aldri hadde sett mannens kamel.
”Men hvordan kan dere vite så mye om den?” spurte sultanen. ”Ved å bruke vårt sinn og vår forstand. Slik vår gamle far har lært oss”, svarte de. ”Jeg vil sette dere på en prøve, og klarer dere den, vil jeg tro på deres uskyld”. Så hvisket han noe i øret på sin rådgiver, som forsvant ut av rommet.
Etter en stund kom to tjenere inn i rommet og mellom seg bar de på en kiste. De satte ned kisten fremfor brødrene. ”Nå”, sa sultanen, ”fortell meg hva som er i kisten!” ”Det er noe lite og rundt”, sa den yngste broren. ”Det er et granateple”, sa den mellomste. ”Til og med et umodent granateple”, sa den eldste broren. Sultanen befalte at kisten skulle åpnes, og det lå et umodent granateple i den.
”Det er jo FANTASTISK!”, utbrøt sultanen. ”Hvordan kunne dere vite det?” ”Jeg hørte at noe rullet på bunnen av kisten når den ble båret inn!”, sa den yngste broren. ”Kisten ble båret inn fra hagen”, sa den mellomste broren, ”og der vokser det mange granatepletrær.” ”Og det finnes ingen modne granatepler på denne årstiden,” la den eldste broren til.
”Disse tre er uskyldige”, sa sultanen og vende seg mot mannen. ”Du får søke etter din kamel et annet sted, og Allah hjelpe deg om du kommer med falske anklagelser igjen.” Når mannen hadde gått sin vei, spurte sultanen brødrene: ”Fortell meg hvordan dere kunne vite så mye om mannens kamel.” ”Jeg så et stort avtrykk av en kamel fot utenfor by porten, og store kameler lager store avtrykk”, sa den yngste broren. ”Kamelen hadde bare beitet på høyre side, enda det vokste bedre gress på den venstre, og derfor forsto jeg at kamelen var blind på venstre øye, ” sa mellombroren. ”Et lite stykke lengre fremme, fantes det merker som viste at kamelen hadde lagt seg ned, og ved siden av fantes det fotspor av en kvinne og et barn. Derfor antok jeg at disse hadde ridd på kamelen,” sa den eldste broren.
”Jeg er virkelig imponert”, sa sultanen, ”Og jeg vil at dere arbeider for meg.” Så fikk de tre brødrene et godt betalt arbeide, og ble etter hvert rike, fordi de hadde lyttet til sin gamle fars råd.