Gode naboforhold

I forrige innlegg skrev jeg om ”naboen”. Flere sagn om de underjordiske handler om å opprettholde et godt naboskap, ta hensyn til de man bor i nærheten av. Sagnene har nok blitt fortalt for å ivareta visse normer, de har fått en symbolsk funksjon for å opprettholde en bestemt kultur knyttet til forhold mellom mennesker, miljø og natur. Mange av de samme normene er fortsatt tilstede, men de er ikke lenger knyttet direkte til enkelt fortellinger. De framstår mer som formaninger som gjennomføres for at man skal kunne leve sammen i et samfunn og for å sikre dette samfunnets framtid. Du kan tenke det som vi for eksempel gjør i Oslo, hvor vi skal sortere søppelen i ulike poser med ulike farger. Matavfall i grønn pose, plast i blå, papir for seg. De er ikke knyttet direkte fortellinger til disse handlingene, men handlingene tilhører en større grunnfortelling som handler om vår framtid.

Det kan være at denne handlingen med fordel skulle hatt enkle fortellinger som tilhørte det dagligdagse prosjektet.

Uansett her er to fortellinger som er inne på samme tema, det handler om å flytte fjøset.

Tussen i Oppgarden
Sted: Sør-Odal, Hedmark
Informant: Petra Gjersøyen
Samler: Magne Aurom

I Oppgarden Finnholt stod vinterfjøset like ved vegen før i tida; men kyrne ville ikke til der. Eit år daua to kyr, og eit vaksi svin låg au dautt ein mårå de kom til fjøset. Da gret kjerringa da ho gikk opp att langs hagagjerdet, så tårene strirann. Men med eitt stod det ein liten grå tass i vegen for a. «Du græter du,» sa han, «men flytt fjøset unna, så skær inga kuer daua for døkk. For nå står det slik til at både det våte og det tørre kommer i maten vår.»

Sagnet forteller at dyrenes avfall renner ned på bordet til de underjordiske.

Da Melhusbonden flyttet hestestallen for småkallene.
Sted: Leksvik, Nord-Trøndelag
Informant: Ukjent
Samler: Edvard Kruken

På gården Melhus her i Leksvik vil det ikke nytte for mannen å holde hestene i god hold (det vil si fet). Om han gikk til stallen sent og tidlig, natt og dag og foret hestene, så blev dem om vinteren bare beina og somme tider blev høiet som de var foret med, hivd frem av krybben. Så hente det en julekvell. På det store langbord var lagt kvite duker og konen stod netop iferd med å bære inn maten. Så kom en festklædd småkall i blå klær inn, hilste og ønsket en god julefest. Husbonden takket og bad småkallen sitte ned. Nei takk han skulde ikke sitte; ja her ser jeg kor kosligt og godt dem har det, men jeg vil be husbon bli med mig å se hvorledes vi også har det.

Husbon fulgte småkallen ut og så gikk dem ned en stor gang ute i gardstunet, gangen som husbond ikke hadde hatt noe kjenskap til eller anelse om før, førte til flotte boliger neri berghaugen under hestestallen til gården. Her kan du se, sa småkallen. Det var også neri småkallboligen vasket og pyntet til fest, kvite duker dekket bordet og i kjøkenet ved siden så han maten ferdig til servering.

I det same lannet hestene og den flytende hesteurin rann nedpå det av kvite duker dekkede småkallbord. Her kan du se, sa småkallen, hvor slemt vi har det her, når vi har dekket bordet og skal til å holde måltid så lanner hestene og det renner slik utover bordet; derfor ber jeg dig inntrengende om du vil flytte stallen din til sommeren så skal vi love dig å passe hestene dine så de holder sig fete om du ikke går så ofte til stallen. Melhusbonden lovet å flytte hestestallen den kommende sommer, og når stallen var flyttet så holdt hestene sig fete og pene selv om bonden ikke ofte gikk til stallen.