Manneskallen
Kilde: Ivar Aasen: Norske minnestykke I

I gamle dager var skikk og bruk at alle mann skulle være i gjestebud på julaften når de var kommet fra kirken, ingen skulle sitte hjemme alene, enten skulle man by gjester til seg eller så skulle man selv være gjest hos noen.
Det var en mann som hadde vært i kirken og som ventet på å bli bedt i gjestebud, men av en eller annen grunn så var det ingen som tenkte på han eller som hadde glemt han. – Det er ingen fare med det, tenkte han, jeg får selv be noen da så jeg slipper å gå hjemover alene.

Så gikk han omkring til kjenninger for å be dem til seg, men det var ikke bedre enn at han kom for sent, for de var bedt andre steder alle sammen. Da var mannen både harm og lei og visste ikke hva han skulle finne på og mens han gikk der og dreiv omkring på kirkegården, kom han til å spenne bort på en gammel hodeskalle som lå midt framfor føttene. Hodeskallen lå der sikkert fordi en gammel grav var blitt gravd opp til fordel for en ny. – Kom du da, når ingen andre vil, sa mannen i det han så skallen. Da lettet skallen opp fra bakken og for og svevde ved siden av mannen som en fugl og fulgte han hjem fra kirken og siden var skallen med han både hjemme og borte, både på sjø og land; hvorenn mannen kom, kom også hodeskallen og svevde omkring han.

En gang da mannen var i skogen hørte han at skallen lo og mannen spurte hva han lo av, men fikk ikke noe svar. En annen gang var mannen i kirken og da var det likeens, og det var mens presten sto på stolen og var midt i talen sin, da hørte mannen at skallen lo og senere spurte han hva han hadde ledd av men da var det verken ord eller annet å høre.

Så gikk tiden som den pleier, det ble sommer og det ble vinter og så kom julen. Mannen gikk ut og satte kors på alle dører og over alle dyr, da mannen hadde satt sitt siste kors, lo skallen. – Om man var så vis at man visste hva du lo av, sa mannen. Da begynte skallen å snakke og sa at nå skulle mannen få vite det som han ønsket for snart skulle de skilles. Mannen sa at det var mye han ønsket å vite, men først og fremst ønsket han å høre hva de tre latterne betød.

Det skal jeg si deg, sa skallen, første gangen jeg lo var i våres da du var oppe i skogen og hogde bjørk, din sko revnet og du gravde opp en bjørkerot som du bandt rundt skoen for at den skulle holde til du kom hjem. Hadde du gravd litt lenger ville du ha funnet en skattekiste med gull og sølv, så mye at du kunne ha kjøpt hele bygda og noen bygder til for det. Da hadde du sluppet å gå i slike sko som du måtte binde sammen med en bjørkerot. Mennesket er så korttenkt at det ikke kjenner sin egen lykke som ligger rett framfor nesa når de bare kan strekke ut hånda og ta den.

Den andre gangen jeg lo var en søndag i sommer da du var Iï kirken og da så jeg noe som ikke du så. Da almuen hadde kommet inn og presten tok til å tale, da kom han Gamle – Eirik og satte seg ved dørstokken og hadde med seg et stort kalveskinn til å skrive på og han skrev opp alle trollkjerringene som var inne. Men det var så mange at de ikke fikk plass på skinnet og han bet i kantene på skinnet for å strekke det ut slik at det ble stort nok og best som han slet og dro så glapp skinnet og han slo nakken i veggen så det hørtes et smell.

Så var det den tredje gangen jeg lo, det var i dag da du satte kors på vegger, da lo jeg av alle småtrollene som flyktet unna korsene. Det så ut som store flokker med rotter som tøt ut. Du kan tro det er mange som har hatt losji hos deg, men nå har de reist til andre plasser. Hos deg er det fred nå og du har ingenting å frykte.
Nå har jeg ikke tid til å snakke mer, nå er tiden for at jeg må reise til et annet sted. Takk skal du ha for selskapet.

Så var skallen borte og der stopper fortellingen.

Comments

comments