Denne varianten er hentet fra «Lulesamiske eventyr og sag», Thorbjørn Storjord, Bodø Lærerhøgskole 1991.

Det var en gang en kjerring som hadde en sønn som var så tåpelig. Dagen lang og langt på natt gjorde han ikke annet enn å spille og synge og hadde ikke tanke for annet.
En dag da kjerringa ikke hadde matbiten i huset, sa hun til sønnen at nå fikk han se å komme seg ut i arbeid så de kunne kjøpe seg det de trengte. Sønnen svarte: «Jeg vil ikke arbeide; jeg vil heller fri til datter til hun mor i vedkråa. Når jeg får henne vil jeg leve så godt og fint og behøver aldri mer å tenke på arbeid.» «Du er ikke så toskete likevel du,» tenkte moren.

Neste dag tok glunten fram nyskoene sine og kjerringa pusset og gned på dem så de skinte. Så bar det av sted snarveien til hun mor i vedkråa. Det hadde regnet om natten og da gutten kom fram til en stor myr, hoppet han fra tue til tue. Til sist veltet en av tuene så gutten datt rett ned i gjørma. Det svartnet for han etter som han seg ned og han havnet ned i en stor grop. «Bare jeg kommer meg herfra med livet, så skal jeg aldri mer ut på denne myra,» tenkte gutten. Det kom en rotte hoppende med en nøkkelhank på rumpa. «Goddag kjæresten min,» sa rotta, «jeg forstår at du har kommet for å fri til meg.» «Bare vent, så skal det nok bli friing,» tenkte gutten.

Så begynte rotta å dra fram mat til fremmedkaren, men det eneste hun hadde å by på, var eggeskall. Gutten smakte ikke på disse godsakene, men ønsket at han var vel hjemme igjen. «Jeg er klar over at du vil hjem. Nå skal du ta denne ulltråden med deg og den skal du spille på til du er helt hjemme. Men du må ikke se deg tilbake, men gå strake veien hjem.» Da gutten kom hjem, så han tilbake, og da fikk han se vadmelsrull som var så langt tilbake som en fjerdingsvei. «Mor, mor», ropte han. Kjerringa sprang ut av gammen og mistet nesten både munn og mæle imot dørstolpene; så travelt hadde hun det med å komme seg ut og se hva som feilte sønnen. Da viste han henne vadmelsrullen og kjerringa var helt opp i skyene av glede over all vadmelen. Hun sydde klær både til gutten og seg selv, og det som ble til overs, dro hun til byen med.

Der solgte hun vadmelen og kom hjem med massevis av penger. En dag hadde ikke kona mer mat i gammen og hun ba sønnen om å skaffe seg arbeid. Sønnen svarte: «Jeg vil ikke arbeide; jeg vil heller fri til datter til hun mor i vedkråa. Når jeg får henne vil jeg leve så godt og fint og behøver aldri mer å tenke på arbeid.» Kjerringa tenkte med seg selv at det kanskje ikke var så dumt sagt. Hun var jo så toskete at hun trodde at datter til mor i vedkråa hadde gitt gutten vadmelsrullen og hun ville nok gi han mer om han kom som frier.

Så ga gutten seg på vei igjen og også denne gangen tok han snarveien over stormyra som lå der i solskinnet med de brune tuene som holmer og skjær i alt regnet etter nattregnet. Gutten hoppet fra tue til tue og så gikk det som forrige gang; han datt ned i gjørma og seg lenger og lenger ned i til han tilslutt sto i en mørk gang. Han ba for seg selv at han bare kom opp av dette hullet med livet i behold, så skulle han aldri mer hit.

Så kom rotta hoppende igjen. «goddag, goddag, kjæreste min,» sa rotta. «nå ser jeg at du vil gifte deg. Men jeg er ennå ikke ferdig, når du kommer tredje gangen så reiser vi til kirken. Nå skal du få deg litt mat i skrotten. Så dro rotta fram eggeskall og skrot som hun likte så godt, men gutten åt ingenting. «jeg forstår at du vil hjem nå,» sa rotta. «Ta denne ulltråden og spill på han til du er hjemme. Se deg ikke tilbake før du er i gammen.»

Gutten så seg ikke tilbake før han var hjemme igjen. Da fikk han se en diger klesrull. «Mor, mor,» ropte han. Kjerringa kom skjelvende utenfor gamdøra og gutten viste moren klesrullen. Så sydde hun klær til sønnen og seg, og resten av stoffet gikk hun til byen med og solgte. Så levde de god tog fint i lage tider uten at gutten behøvde å tenke på å få seg arbeid.
Men en dag sa kjerringa til gutten at nå var det på tide at han kom seg ut i arbeid igjen.: «Jeg vil ikke arbeide; jeg vil heller fri til datter til hun mor i vedkråa,» sa gutten. «Når jeg får henne vil jeg leve så godt og fint og behøver aldri mer å tenke på arbeid.» «Det er ikke galt talt av gutten», tenkte kjerringa.
For tredje gang ga gutten seg i vei for å fri til datter til hun mor i vedkråa. Det regnet om natten og sola skinte om dagen. Gutten tok snarveien over stormyra og han hoppet fra tue til tue mens vannet surklet omkring føttene hans.

Så gikk det som de to forrige gangene. Han ramlet ned i gjørma og forsvant ned i det svarte mørket til han ble stående i en mørk gang. Da kom det en rotte med en nøkkelhank i rumpa. «Det er godt du kommer nå, for nå er jeg ferdig og nå skal vi reise til kirken.» Så vinket rotta og seks digre rotter kom dragende på en steikepanne. Rotta med nøkkelhanken satte seg midt opp i panna og fra kriker og kroker kom rotene settende og tok plass på både skaft og stekepanne. «Jeg skal nok ikke gifte meg med en rotte,» tenkte guten og det eneste han spekulerte på var hvordan han skulle komme seg derifra og hjem til gammen.

«Kjæresten min, sett deg opp i vogna,» sa rotta. «Veien er smal, så du må gå litt i forveien.» Så fikk gutten høre slik vakker, fin stemme som ropte etter han: «Kom, kom vennen min. Veien er god, så sett deg opp i vogna.» Da så gutten at seks hvite hester kom dragende med en forgylt vogn, og i vogna satt en prinsesse så vakker og blid. Ansiktet skinte som sola og hele rotteslekta hennes var som månen og stjernene. Da tenkte gutten at det var nok bedre å gifte seg med en prinsesse enn med en rotte, og så satte han seg opp i vogna. De kjørte til kirke og bryllupet sto i to uker; og kanskje turer de enda; hvem vet?

Comments

comments