Jeg befinner meg i Litauen. Det er to grunner som har bragt meg hit. For det første er den årlige konferansen til Federation of European Storyteller, den andre grunnen er at jeg skal holde et kurs for en organisasjon. Reisen ned hadde en snodig tvist. Norwegian flyet gikk nemlig via Bergen. Så det vil si at jeg måtte av flyet, løpe fra innenlands til utenlands og gå på det samme flyet og sette meg i det samme setet. Personalet ønsket meg hjertelig velkommen tilbake med store smil. Men reisen gikk raskt unna, for Aslak kom på i Bergen og dermed var praten i gang og brått landet vi.


Konferansen byr på gode, gamle kjente og nye bekjentskaper. Da vi kom fram åpnet konferansen på hotellet, her ble Vilnius som by presentert, samt hvordan konferansen ville forløpe. Dette ble etterfulgt av en middag, hvor man ble sittende å snakke fag. Det er godt! Det er mange ideer, posisjoner og tanker som farer igjennom en når man møter fagfeller i så stort monn som på en konferanse. Jeg har innsett nødvendigheten av disse møtene, både å treffe noen som forstår en, samt at man møter viktige uenigheter som får en til å reflektere over utøvelsen av eget fag.

Torsdag begynte konferansen for fullt. Den ble innledet med en felles del, hvor status quo over FEST ble presentert og deretter World cafe. Denne delen er jeg usikker på, hører virkelig World cafe hjemme på en konferanse? Det er også med påmeldte som ikke er medlemmer av FEST, lurer på hvordan de opplever det. Hensikten med World cafe er å komme fram til noen prioriteringer hos FEST. Det var godt ledet, men varte altfor lenge og tok egentlig energien vekk fra de kursene og forelesningene jeg ønsket å delta på senere. Fordelen er at man også her, møter ulike meninger om viktigheten av eget fagområde.


Den første sesjonen jeg var på, etter lunsj, var «Strange birds» – om hvordan to nederlandske fortellere har arbeidet med flyktning fortellinger, et dokumentarisk prosjekt som var gjennom flere faser, hvor også pandemien ga dem en omdreiing. Sesjonen var rørende formidlet og ment til å inspirere andre.

Deretter deltok jeg i en open floor sesjon hvor enkelte fortellere kunne legge fram egne prosjekter for feedback. Dette er et godt tiltak. Abbi Patrix fortalte om et prosjekt i oppstarten som omhandler urbanisme og bruk av beboeres fortellinger. Et komplekst prosjekt som fikk en rekke innspill.

Dermed var torsdagen over for min del.

Fredagen begynte med Stephe Harrops «Queens of Albion» – hvor hun la fram om det britiske politiske bildet og hvordan det påvirket oppbyggingen av en forestilling. Dette var veldig interessant og ga meg tanker om hvordan strukturer i et samfunn selvfølgelig påvirker strukturerer i forestillinger.

Deretter var jeg på «People, places and stories» med Guy og Shona fra FEST. De kom med praksiseksempler på hvordan arbeide innenfor kulturarv, og ba om innspill på hvordan muntlig fortellerkunst kan brukes inn i levende kulturarvprosjekter.

Sist på fredagen hadde jeg selv kurs.

Da var konferansen over, bortsett fra en liten «ikke konferanse» del, lørdag morgen hvor de som ikke hadde reist kunne delta i en siste runde for å gi FEST noen ideer på hvordan de kan arbeide videre.


Resten av lørdagen gikk med til å delta på Pride, samt å skrive en artikkel som jeg har sendt av gårde i dag søndag.

Comments

comments