Gresk/romersk

Det var engang en fisker som het Glaucus. Helt siden han hadde vært en liten gutt hadde han fisket. Hver dag dro han ut på havet og fisket sin fisk. Så dro han mot land, han gikk ut av båten, sorterte fisken og solgte den. En dag hadde han fanget en rekke fisk av forskjellige slag. Da han var ferdig, dro han til en øde øy han aldri hadde vært på før. Glaucus gikk i land med fiskegarnet, tømte det og begynte å sortere fisken på gresset. Stedet hvor han stod var en vakker øye, et ensomt sted, ubebodd og så ut til sjelden å være besøkt av noen.

Mens Glaucus sto der og sorterte fisken, skjedde det plutselig noe underlig. Fiskene som hadde blitt lagt på gresset begynte å puste og bevege seg, de beveget finnene som om de var i vann. Mens Glaucus forbløffet sto og så på fiskene, beveget de seg mot vannet, kastet seg ut i det og svømte bort. Glaucus viste ikke hva han skulle tro. Var en gud som hadde gjort dette, eller var det en hemmelig kraft i plantene som var der? “Hva slags planter er det som har slik kraft?” utbrøt han. Glaucus samlet noen av plantene og forsiktig smakte han på de. Straks saften av plantene hadde nådd hans ganer, kjente han en lengsel etter vann. Han kunne ikke holde seg tilbake. Han løp mot havet og hoppet ned i de sterke strømningene. Han sank nedover og videre nedover i havet, han kjente hvordan havet strøk seg fløyelsmykt mot han solbrente hud.

Der i havet ble han omringet av havets skapninger. Gudene ønsket han varmt velkommen til deres samfunn. De bar han mellom seg, løftet han mot de sterke strømmene og sørget for at all hans menneskelighet ble skylt vekk av havets strømmer. Hundre elver lot sitt vann renne over han. Han mistet alle sine sanser av sin tidligere natur og all sin bevissthet. Da han kom til seg selv, hadde han forandret seg i form og tanke. Hans hår var langt og sjø grønt og hang etter han i vannet. Hans skuldre var blitt brede, og det som hadde vært hans lår og ben var nå formet som en fiske hale. Havfolket kommenterte og berømmet hans nye vakre utseende. Glaucus levde lykkelig i havet og hver dag dro han mot land og så med undring på det livet han tidligere hadde levd.

En dag da Glaucus svømte mot land, fikk han øye på det vakreste han noensinne har sett. Den skjønne vannnymfen Scylla gikk langs en strand. Hun fant seg en liten avkrok hvor hun vasset ut i for å avkjøle seg i det klare vannet. Glaucus ble straks forelsket i henne. Han viste seg i vannoverflaten og henvendte seg til henne. Glaucus snakket ømt til henne, sa ting til henne som han mente måtte vinne hennes hjerte. Men hun skvatt til da hun fikk øye på havmannen. Hun løp opp av vannet og sprang til hun nådde en høyde et stykke unna. Der snudde hun for å se om det var en gud eller et sjødyr, og så med undring på skikkelsen. Glaucus hevet seg opp på en stein og ropte: “Jomfru, jeg er ikke noe monster eller et sjødyr, men en gud. Engang var jeg et dødelig menneske og bruke sjøen som et levebrød. Men nå tilhører jeg helhjertet havet og sjøen.” Han fortsatte å snakke og fortelle om hvordan han var blitt forandret. Han sa godord til henne for å lokke henne til seg. Men til ingen nytte. Hun snudde og løp bort.

Glaucus var desperat, så desperat at han søkte hjelp. Han oppsøkte trollkvinnen Circe. Han dro til hennes øy. Den øya Odyssevs senere også skulle oppsøke. Etter å ha hilst henne, sa han: “Jeg ber om din sympati. Kun du kan lindre den smerten jeg føler. Gi meg urtenes og plantenes kraft. Jeg kjenner til det da de selv har gitt meg min nye form. Jeg elsker Scylla. Det skammer meg å fortelle deg hvordan jeg har bedt og tryglet henne om å bli min, og hvordan hun har avist meg. Jeg ber om hjelp av dine urter. Ikke for å kurerer meg for min kjærlighet, for det ønsker jeg ikke. Men for å få henne til å gjengjelde mine følelser.” Circe var ikke ufølsom ovenfor den grønne skapningen, nei heller tvert om, hun var tiltrukket av hans utseende. “Burde du ikke heller forfølge et mer villig bytte? Du er mye mer verdt enn det! Ikke søk noen forgjeves. Hvis hun aviser deg, avis henne. Møt noen som er klar til å møte deg halvveis, slik at det er godt for begge.” Men Glaucus ville ikke høre på det og svarte: “Ikke før det vokser trær på havet bunn og sjøtang på fjelltoppene vil jeg slutte å elske Scylla, og kun henne.” Så dro han i sin vei med sorgtungt hjerte.

Trollkvinnen var skuffet, men hun kunne ikke straffe Glaucus, det ønsket hun heller ikke å gjøre. Hun likte han så godt at hun vendte sinnet mot sin uskyldige rival Scylla. Hun fant noen planter med giftig kraft og blandet dem andre stoffer, idet hun uttalte magiske ord. Så dro hun mot det stedet Scylla levde. Hun dro til en liten bukt hvor Scylla pleide å være for å puste inn sjøluft og for å bade i det avkjølende vannet. Her tømte Circe ut den giftige blandingen. Så dro hun fra stedet.

Scylla kom som vanlig og vasset ut i det kjølige vannet til hun sto til livet. Plutselig ble hun forferdet da hun fikk øye på slanger og bjeffende, glefsende små monstre som omga henne. Først skjønte hun ikke at de var en del av henne, og prøvde å løpe vekk fra dem. Hun prøvde å drive dem vekk. Men da hun løp, så bar hun dem med seg. Og da hun prøvde å røre ved beina, så hun hendene berøre de forferdelige monstrene og deres kjefter. Scylla var festet til stedet som om hun hadde grodd fast. Dette var hevnen og dette ble Scyllas skjebne. Hennes humør ble etter hvert like grusom som henne selv. Hennes eneste glede var å sluke de sjømenn som kom innenfor hennes grep. Seks av Odyssevs menn ble hennes ofre. Slik fortsatte hun til hun en dag ble til en stein, men minnet om henne fortsatte å være en frykt for sjømenn.

Comments

comments