Burton bind 4

Det var en mann som hadde en usedvanlig vakker mann. Og faren han voktet sønnen sin nøye. Sønnen var stengt inne og fikk aldri bevege seg ut. Når det hørtes bønnerop fra minareten, ville sønnen vite hva det var og faren sa ”Noen er gjort og døde, og nå kalles det til begravelse.”

Tiltros for at sønnen var innesperret, spredte det seg rykter om den usedvanlig vakre gutten. En handelsreisende reiste den lange veien fra Persia for å se den unge mannen. Han inngikk et vennskap med faren og ga han gaver og varer billig. Han oppdaget snart at den unge mannen var i trygg forvaring inne på et hemmelig og trygt rom. Men han var ikke den som ga seg. Han laget en plan og sa en dag til faren: ”Jeg må reise bort for en dag eller to. Jeg har en kiste som jeg legger mine verdier i, kan du passe på den for meg. Jeg sender den til deg og du plasserer kista på det tryggeste stedet du kjenner til.” Det gikk faren gladelig med på.

Den handelsreisende hadde fått laget en kiste på størrelse med seg selv. I den la han godsaker, vin og lignende og han selv gikk ned i den. Så ga han ordre til at kisten skulle fraktes til det og det stedet. Han ba også tjenerne om å hente kista tidlig neste morgen. Kista ble fraktet til den vakre, unge mannens hjem. Kista ble satt inn på det rommet hvor den unge mannen holdt til. Da var blitt natt, steg den handelsreisende ut av kista. Han tente et lys og fikk se det vakre ansiktet til den unge mannen. Handelsmannen ble svimmel av å se på det vakre ansiktet. Så dekket han til med vin og godsaker og vekket den unge mannen. ”Hvem er du?”, spurte han og handelsmannen ga han straks et glass vin og sa: ”Drikk dette og jeg skal fortelle deg hvem jeg er.” Den natten gledet de seg i hverandres selskap, både gjennom snakk og det som er mer sportslig. Om morgenen steg den handelsreisende ned i kisten med ordene: ”Så var det gjort.” Kista ble hentet.

Senere, da far og sønn satt sammen, hørte de ropet fra minareten. Og sønnen sa: ”Jeg er også gjort, men jeg døde ikke.”

Comments

comments