Gest fikk være der hos kongen og han kunne fortelle de mest underlige ting han hadde sett og vært tilstede ved. Noen hendelser lå langt tilbake i tid og man undret seg over fortellingene som ble så levende fortalt, men han kunne da umulig ha opplevd det selv?
En dag fortalte Gest en fortelling om seg selv, fortellingen var som følgende.
Det var en mann som var rik og levde velstående. Han fikk en sønn og da sønnen lå i vogga skjedde det noe spesielt.
På den tiden vandret det volver rundt om i landet og spådde folk om skjebnen deres. Derfor ba folk dem hjem og ga dem mat og gaver når de skiltes. Den rike mannen gjorde det samme. Volvene kom til han med en flokk med menn og skulle spå barnet skjebne. Volvene gikk bort til vogga, ved vogga sto det et brennende lys. De to eldste nornene spådde at gutten ville få stor lykke, større en farens og andre høvdingssønner. Den yngste nornen syntes hun ble lite verdsatt hos de andre to, og hun ble dyttet bort, så kraftig at hun falt.
Da ble hun svært sint og ropte ut: ”Jeg spår den gutten ikke skal leve lenger enn det det lyset der brenner.” Så pekte hun på lyset som sto ved voggen. Den eldste volven tok straks lyset og blåste det ut og ga det til sønnens mor. Hun sa til moren at hun ikke skulle tenne lyset før hans dag var kommet.
Da de tre dro, ga faren dem gode gaver. Da sønnen ble voksen, fikk han lyset for selv å passe på det.
Gest tok ta lyset opp av lommen: ”Jeg har lyset med meg nå.” Kongen spurte: ”Hvorfor kom du nå hit til oss?” Gest svarte: ” Kanskje jeg kunne få litt hell av deg, for du har blitt priset av mange menn, både gode og vise.”
Kongen spurte: ”Vil du nå ta den hellige dåp?”
Gest svarer: ”Jeg vil gjøre det De råder.”
Dette ble nå gjort, og kongen tok ham i sitt vennskap, og gjorde ham til hirdmannen sin. Gest var en trofast følgesvenn av kongen siden. Han var også godt likt av hirdmennene.
En dag spurte kongen Gest: ”Hvor lenge ønsker du å leve, om du kan velge?”
Gest svarte: ”Ikke så mye lenger.”
Kongen spurte: ”Hva vil skje om du tar lyset ditt nå?”
Gest tok nå lyset sitt ut av harpestokken sin. Kongen ba om at det ble tent, og slik ble det. Og da lyset var blitt tent, brant det raskt.
Kongen spurte Gest: ”Hvor gammel en mann er du?”
Gest svarte: ”Nå er jeg tre hundre vintre.”
”Du er utgammel,” sa kongen.
Gest la seg ned og ba dem om å gi ham den siste olje. Det lot kongen gjøre. Da det var gjort var det lite av lyset som ikke var brent. Mennene skjønte da at Gest hadde lite tid igjen. Det hendte da også samtidig at lyset brant ned og Gest utåndet. Alle syntes hans død var merkelig. Kongen likte godt sagaene hans, og mente at det han fortalte om livet sitt var helt sant.