Världens bästa myter och sagor, Erland Ehnmark/Jan – Öjvind Swahn
Fortelling fra Grønland

Det fantes en gang for lenge siden en boplass med to hus, og i det ene av disse bodde det en gammel kvinne med sine to sønner. Sønnene var mektige jegere. Men så hendte det at den yngste ikke kom tilbake og moren sørget veldig. Etter en tid forsvant også den andre sønnen og nå brast den gamle kvinnen ut i en fortvilet gråt, og hun fortsatte å gråte hele dagen og hele natten og når morgenen kom gråt hun fortsatt. Fram mot kvelden den andre dagen mistet hun bevisstheten og den andre i huset trodde hun var død.

Den gamle kvinnen merket at hun var på vei til de dødes rike. Hun så et stort hull i himmelhvelvingen og det krøp hun igjennom. Så gikk hun videre, men hun visste ikke hvor hun gikk. Hun kom til en sten som sperret veien og som hele tiden vred på seg. Under steinen så hun blod og menneskebein. Men hun så ingen mennesker. Hun hørte en stemme som ropte: ”Er det en død som kommer?” Hun rakk ikke å svare før hun plutselig fikk øye på sin farmor som hadde vært død i mange år. Hun kom bort til henne og sa: ”Du skal skal svare: Jeg er ikke en død, jeg er en levende.” Da hun ropte dette fikk hun fortsette og nå kom hun til et hus. Farmoren fulgte henne. De tittet inn i gangen og fikk se at den var fylt med vann. Inne var det en stemme som ropte: ”Er det en død som kommer?” Og farmoren sa at hun skulle si: ”Nei, det er en levende.”
De gikk inn i huset. Der inne så hun sine to sønner. Det gledet henne å se dem. Hun fikk se at den yngste sønnen var dekket med is opp til knærne. Hun gikk og begynte å fjerne isen. Sønnen sa: ”Det er ille når du sørger slik over vår død. Dine tårer blir til is på mine føtter.” Dette gjorde moren sorgfull. Hun fikk se at den andre sønnens ben også var iskledde. Hun ville også fjerne den isen. Farmoren sa: ”Din sorg får dine sønner til å lide.”
Moren ble en stund i huset. Da hørte hun stemme og da hun snudde seg fikk hun se en ung jente som grep etter noen avgnagde knokler. Farmoren sa: ”Hun gjør det fordi hun ikke gledet seg over noe i livet.” Moren ble en stund til og ble forundret over alt det merkelig hun så. Men så sa farmoren: ”Du lever ennå og må nå dra hjem. Når du dør kommer du tilbake hit.”
Og selv om kvinnen gjerne ville bli, måtte hun reise derfra. Da hun var på vei ut hullet, støtte hun på en ung mann fra boplassen. Han skulle krype opp, men hun dyttet han framfor seg. Han gjorde motstand, men hun tvang han ned med vold. Da hun kikket inn vinduet på boplassen, hadde hans kropp blitt lagt på gulvet. De var sikre på at han var død. Men så ble det liv i han. Og hennes sjel krøp ned i hennes kropp og hun vendte tilbake til livet. Nå levde hun lykkelig resten av sitt liv, for hun visste hvor hun skulle senere. Den unge mannen hun hadde reddet, kom stadig med mat til henne. Så det var ingenting å bekymre seg over.

Comments

comments