Bloggen er framover konsentrert rundt fortellerforestillingen 23.27. Fortellerforestillingen har premiere på fortellerfestivalen i Oslo 23. Mars 2017 og du kan lese mer om det her.

Vi bruker gester når vi snakker, noen ganger for å tydeliggjøre en betydning og andre ganger for å forbedre kommunikasjonen (Hostetter, A.B. When do gestures communicate? A Meta-Analysis) Det hender til og med at vi utelater verbale ord fordi gesten erstatter ordet. Det er også slik at vi gestikulerer mer når lytteren kan se oss enn når lytteren ikke kan se oss. Og vi bruker større gester når temaet vi snakker om er ukjent for lytteren (Hostetter, A.B. When do gestures communicate? A Meta-Analysis). Undersøkelser gjort viser også at det er lettere for lytteren å forstå et budskap når gester blir brukt av den som formidler et budskap, de blir lettere engasjert i budskapet og har lettere for å huske budskapet i etterkant (Hostetter, A.B. When do gestures communicate? A Meta-Analysis). Artikkelen jeg referer dette til tar ikke hensyn til kulturell kompetanse som ligger til grunn for bruk av gester, men den sier også at det i en tospråklig situasjon forstås et fremmedspråk lettere gjennom bruk av gester.

En gest er en fysisk bevegelse, men det er ikke alle bevegelser vi foretar med kroppen som er gester. Flusser og Roth sier at gester i utgangspunktet er: «Gestures are movements of the body that express an intention», men da intensjon kan være vanskelig å koble til alle typer gester, skriver de videre at “a gesture is a movement of the body or of a tool connected to the body for which there is no satisfactory casual explanation”. (Flusser,V & Roth N.A, Gesture and affect The practice of a phenomenology of gestures). De bruker denne definisjonen fordi en gest i seg selv eller alene ikke nødvendigvis uttrykker en mening, vi leser og tolker gesten utfra en kontekst, det er altså en intuitiv empirisk lesning av verden som omgir oss hvor gestene framstår som symbolske betydninger.

Det er vanlig å dele gestene inn i fire kategorier:

For det første har du de ikoniske gestene. Dette er gester som representerer innholdet i det du forteller. Du kan på et vis si at det ligner på mime. Om du forteller om noen som banker på en dør og du gjør den bevegelsen, har du en ikonisk gest.

Enlarge

233
Hilde Marstrander

Så har du de metaforiske gestene. De representer det abstrakte. Du begynner fortellingen din med ”For lenge siden” og har kanskje en gest over skulderen som illustrer for lenge siden, da har du en metaforisk gest.

Den neste gesten er den deiktiske. Den markerer en imaginær verden, den fremkaller en imaginær verden fram i et rom den ikke er. Ofte er denne gesten illustrert med en pekende finger, en finger som peker på et sted hvor det imaginære befinner seg.

Den siste gesten er den rytmiske. Det er en gest som ”slår” som tromming med fingre eller risting opp og ned på hodet og som ikke representerer noe som de forrige gestene, men som likevel sørger for en slags flyt i kommunikasjonen.

Så hvorfor skriver jeg om gester? Gester er naturlignok essensielt for fortelleren og også i vår forestilling. Som fortellere opparbeider vi et repertoar med gester som viser seg i en fortellersituasjon. Det er en del av det sceniske bio’et. I denne fortellerforestillingen bruker jeg gester for å skape en uformell situasjon, men også for å skape et fokus rundt det jeg mener er viktig å få fram betydningen av.

Illustrasjon: Hilde Marstrander

Comments

comments