En gang studerte jeg i Paris, for leenge siden. Da ble jeg kjent med Mari. Mari var spesielt interessert i å bli kjent med meg, for hun hadde en drøm om å komme til Norge. Og hun klarte det, Hun klarte å reise veien fra Japan til Norge. Hun bodde i perioder hos meg, men måtte omsider reise tilbake til Japan og vi mistet kontakten med hverandre. Her følger en stille og underlig fortelling. Den er hentet fra: Japanese fairy tales, av Grace James, publisert 1912.

Det skjedde for så lenge siden at tranen ikke kan huske det og skilpadden kjenner kun til det som et rykte fra sin oldemor. På den tiden steg en gud forsiktig ned fra himmelen med et lite tre i sin høyre hånd. Lett og forsiktig trådte guden på jorden. Han sa: Jeg har kommet til sivets land. Jeg har ankommet landet duftende av ris. Dette er et godt land. Så satte han det lille treet ned i jorden, i nærheten av lyden av havet. Deretter forlot guden jorden. Det lille treet var et furu tre.

Det lille furutreet vokste – dens stamme stødig og under seg laget det et teppe av furunåler. I svale sommernetter kom skogens barn hånd i hånd, rullet seg under treet i måneskinn, mens de kastet sine grønne lange hår fritt. Vannets barn kom i måneskinn, gjennomvåte, stilte seg under treet mens klare dråper dryppet fra deres fingre. Luftens barn kom i måneskinn, satte seg på grenene mens de nynnet hviskende om hemmeligheter. Havskummets barn kom krypende over gul sand, og fra de mørke hjørner av Yomi kom mysteriene, lyder og lukter av mørke, tynne grå skikkelser med tildekkede ansikter og vandret i sirkel rundt furutreet. På den måten var treet der det sto på samme tid både hellig og hjemsøkt. Elskede som vandret langs stranden, de syke i sin seng, fiskere langt ute på havet, alle kunne de høre sang fra furutreet, tolket til det som passet dem best.

Når det gjelder den unge kvinnen, kunne ikke tranen huske henne, men skilpadden mener at hans oldemor har nevnt at hun ble født av fattige foreldre. Kvinnen var høy og fager, hennes hår hang ned til knærne. Hun sto opp med solen for hjelpe sin mor, hun fant ved til ilden, hentet vann fra brønnen. Hun spant og vevde, satt lenge i skyggen av furutreet og arbeidet hard i stillhet, mens hun hørte lyden av vinden blant grenene. Noen ganger, det hendte, at hun stoppet og så utover havet som om hun så etter noen, som om hun ventet noen. Men hun var rolig, ikke rastløs, hun var mer alvorlig enn glad, likevel smilte hun ofte. Hennes stemme, det var som om den kom fra et hemmelig sted.

Når det gjelder den unge mannen, som kom fra langt unna, vel, han kunne tranen si noe om, for tranen var en som reiste. Hun hadde fløyet elver og daler der i det fjerne. Tranen sa at hun hadde sett den ungen mannen arbeide på rismarkene. Hun hadde sirklet over han. Den unge mannen hadde rettet opp ryggen, det så ut til at han så over elver og daler, han så opp i himmelen. Det var som om han hadde hørt en stemme. Det var i hvert fall sikkert at han måtte dra. Han forlot arbeidet der og da. Han tok farvel med sin mor, sin far, sine søsken. De fulgte han ned til stranda og ble stående å se på at han forlot dem, mens de klamret seg til hverandre.

En sjø har ingen stier, men han reiste på havet, med tranen flyvende bak båten. Der vinden feilet, dyttet tranen båten videre med slagene fra sine vinger. Omsider hørte mannen sang, den kom til han fra land. Han sto opp i båten og lot vannet føre båten mot land, mens tranen hjalp til med sine vinger. Da han gikk i land, dyttet han til båten og lot den drive videre med havets bølger. Han fulgte sangen og kom fram til furutreet der kvinnen satt og vevde og sang. Tranen satte seg i toppen av treet og skilpadden lå på nålene i ly av grenene. Skilpadden var stille av natur, så alt han gjorde var å se med sine små øyne.

Du kom, sa hun.

Jeg kom langt herfra, sa han.

Hvorfor kom du?

Det vet du. Det var du som sang.

Brakte du med deg gaven?

Jeg brake med juveler av jade på en silketråd.

Kom, sa hun og tok han i sin hånd og brakte han til sin far. De feiret, drakk tre ganger tre og var mann og kvinne som tilbrakte år sammen.

En dag sa han til henne: Kjære, jeg er trett. Jeg tror det kalles alderdom. Ikke si det, svarte hans kone, vi har ennå det beste i vente.

Kjære, sa han, jeg ønsker å se furutreet. Kom, sa hun og tok han i hans hånd. Gamle og skjelvende gikk de mot treet.

Så mørkt det er, sa han, jeg er redd. Hun hjalp han ned på teppet av nåler og holdt rundt han. Han lukket øynene og åpnet dem. Han så på henne. Det lange håret var sort, hun var høy og rank. Kom, sa hun. Så vandret de vekk for godt, hånd i hånd. Både tranen og skilpadden kan med sikkerhet si at det var det de så.

Comments

comments