Det var engang en kjerring som var så grådig og forsluken at hun aldri ble mett. Hun åt alt som var å ete og vel så det. Tilslutt åt hun husbonden og huset. Grådig som hun var kom hun ikke før ut på trappa før hun tok til å lete etter mer å ete. Da fikk hun øye på en høne som sto og strakte hals:” Har fått egg, har fått egg!”, kaklet den og skrøt for all verden av hvor flittig og flink et kre hun var. Imens slukte kjerringa egget uten at høna merket noen ting. Den bare glodde på den fule kjerringa. ”Så tjukk, tjukk du er da!” kaklet den og ga seg ende over for den tjukkheten hennes. ”Takk for det”, svarte kjerringa. ”Jeg har spist mitt hus, min mann, et nylagt egg og nå ta jeg deg med!”, sa hun og slukte verpehøna som hun gikk og sto med både fjær, nebb, bjeller og kam. Etterpå gned hun seg på magen. Den rumlet og knutter grådig som før: ”Mer, mere.”
Kjerringa kavet bortover veien i håp om å møte noen som kunne hjelpe henne til å få metta si. Da traff hun på en katt. ”Mjauuu”, sa den ”så tjukk og deilig du er” og strøk seg opp mot leggene hennes. ”Takk for det”, svarte kjerringa. ”Jeg har spist mitt hus, min mann, et nylagt egg, en kaklehøne med nebb og fjør og nå tar jeg deg med!”, sa hun og slukte katten. Etterpå gned hun seg på magen. Den rumlet og knutter grådig som før: ”Mer, mere.”
Kjerringa måtte finne noe mer etendes før magen slo seg til tåls. Så hun strente videre på veien. Hun slapp å gå en lange biten før hun traff på en hund. ”Voff, voff, så tjukk og trivelig du er da, mor,” logret den med tunga langt ut av kjeften. ”Takk for det”, svarte kjerringa. ”Jeg har spist mitt hus, min mann, et nylagt egg, en kaklehøne med nebb og fjør, en pusekatt og nå tar jeg deg med!”, sa hun og tok den stakkars hunden i et eneste glefs. Etterpå gned hun seg på magen. Den rumlet og knutter grådig som før: ”Mer, mere.”
Da møtte hun en ku. ”Møø, så tykk du er, du budeia mi”, rautet kua og lot den lange ru tunga slikke over den store runde magen på kjerringa. ”Takk for det”, svarte kjerringa. ”Jeg har spist mitt hus, min mann, et nylagt egg, en kaklehøne med nebb og fjør, en pusekatt og en hund, og tjukkere skal jeg bli for nå tar jeg deg med!”, sa hun. Deretter slukte kjerringa hele kua før hun vandret videre.
Om litt møtte hun en hest. ”hiiiii hiiii”, knegget den og danset lattermildt rundt kjerringa. ”Det trengs nok mer enn en beite for å trekke deg”, knegglo hesten og rullet seg i gresset med framhovene i kryss. Så morsom syntes han kjerringa var. ”Hvordan i alle dager har du klart å bli så tjukk, merra mi?, humret han. Hun svarte som før: ”Takk for det, jeg har spist mitt hus, min mann, et nylagt egg, en kablehøne med nebb og fjør, en pusekatt , en hund og en ku og nå eter jeg deg du din gamp”, gliste kjerringa før hun gapte over hesteskrotten med jafs. Etterpå trasket hun videre.
Da kvakk kjerringa; et lite brunt nøste trillet brått framfor henne på veien. Det var ekorn med bustehalen sin rett til værs. ”kjiip, kjiip, kjerring”, kjatret det, ”du store all verdas rike så gresselig tjukk duer da.” Og kjerringa svarte: ”Takk for det, jeg har spist mitt hus, min mann, et nylagt egg, en kaklehøne med nebb og fjør, en pusekatt , en hund og en ku og en flirrete gamp og nå eter jeg deg med.” Men denne gangen forregnet hun seg. Før kjerringa rakk å blunke, sprang ekornet opp i nærmeste tre. Der satt den på en gren og smatret. Kjerringa kravlet og kavet opp etter den glatte stammen, hun var så sint at hun freste, men klatre det klarte hun ikke.
Ekornet satt trygg på sin gren og ertet kjerringa. Til slutt var kjerringa så oppkava og arg at hun sprakk både på langs og på tvers. Dermed velte de ut: hesten knegget og travet, kua rautet og diltet, hunden bjeffet og sprang på skrå. Katten mjaua, høna kakla og trippet kjekt. Sist kom egget, nei det hadde klekt. Så kyllingnøstet som var inne i var ute. Snipp snapp snute.