I et kloster hadde den en gang en from og ung flittig munk som het Urbanus. Han hadde nøkkelen til klosterets bibliotek, og den passet han vel, han prentet selv mang en vakker bok og leste i andre og i den hellige skrift. Der fant han et ord av Sankt Peter, det lød: ”For Gud er tusen år som en dag og som en nattevakt.” Det syntes den unge munken var ganske umulig, han kunne ikke tro det og plaget seg med tung tvil.
En morgen da munken kom ned fra det mørke biblioteket og ut i den lyse, vakre klosterhagen, satt en fargeglad liten skogsfugl der, den lette etter korn, fløy opp på en gren og sang. Den var slett ikke sky, men lot munken komme ganske nær, og han ville gjerne ta på den, men da fløy den fra den ene grenen til den andre.
Munken fulgte etter en stund, men fuglen lot seg ikke fange, selv om den unge munken fulgte den inn i skogen et stykke. Om litt ga han opp og gikk tilbake til klosteret, men der syntes han at alt var så forandret. Alt var blitt større, romsligere og vakrere, både husene og hagen, og istedet for den lave, gamle klosterkirken sto der nå en stolt domkirke med tre tårn.
Munken gikk over klosterkirkegården, og der var det mange, mange gravsteiner som han ikke hadde sett før. Da han kom inn til brødrene, vek de tilbake for ham alle sammen. Da grøsset munken og vaklet som en gammel mann og senket blikket mot jorden. Og da fikk han se at han hadde et langt, sølvhvitt skjegg som rakk han lenger enn til beltet. Munkene syntes hav var en underlig fremmed, og med engstelig ærefrykt førte de ham til abbedens sete- der ga han en av de unge munkene nøkkelen til boksalen, han låste opp og kom tilbake med en krønikebok.
Der sto det å lese at munken Urban var sporløst forsvunnet fra klosteret for tre hundre år siden. Ingen visste om han hadde rømt eller forulykket. ”Å, skogsfugl, var det sangen din?” spurte den fremmede og sukket. ”Jeg fulgte deg neppe i tre minutter og imens gikk tre århundrer. Du sang sangen om tid og evighet for meg, den jeg ikke kunne fatte! Nå skjønner jeg den og tilber Gud i støvet, jeg som selv er støv!” Det sa han og bøyde hodet, og han falt sammen og ble til en håndfull aske. Bror Urban hadde funnet fred.