Daniel ble født en tidlig morgen. Men alt var ikke som det skulle være. Jeg var en ung uerfaren mor som egentlig aldri hadde vært noe særlig interessert i barn, men nå var jeg altså blitt mor. Og Daniels seng var tom. Jeg kom inn på rommet og Daniel var borte. Hysterisk prøvde jeg å snakke med en sykepleier, men hun hevet på skuldrene og hadde ikke noe svar å gi. Jeg måtte vente til legen kom.
Så ble jeg ledet inn på et rom og den alvorstunge legen sa at Daniel var syk, han hadde kramper og måtte legges i kuvøse. Hele min nye virkelighet forsvant i en gråtetung tåke. Jeg var livredd for at den gutten jeg akkurat hadde møtt brått skulle forlate meg og utrøstelig lå jeg under dyna og hulket mens mødrene rundt meg ammet sine barn.
Det er ingenting som er så lammende som frykten for å miste sitt barn; dette gjelder også for alenemødre. Mandag og tirsdag denne uken har jeg forholdt meg til folkeeventyret om Vesle Åsa eller Liten Kirsten som hun kalles i den andre varianten, i den siste varianten av folkeeventyret blir alenemødre et bilde på noe urent og forkastelig. Stigmatiseringen av «andre» viser til en mangel for omsorg, skulle ikke de som er annerledes enn det et samfunn anser som det opphøyde normale føle frykt og glede og sorg?
Jeg har også løpt etter prinsen, om han kan symbolisere ønsket om gi sitt barn alt det som gjør at han ikke skal føle seg utenfor.
Daniel var en prins, han brydde seg ikke om materiell status, det som var viktig for han var gode venner.