I en dam bodde det noen frosker. Froskene hadde en dyp lengsel etter å klatre opp på det høyeste fjell de kjente til. Fjellet lå ikke langt unna, og deres drøm var å kunne se solnedgangen i sin fulle prakt fra toppen av fjellet.
Froskene la av gårde. De var ikke kommet langt, før de første ga opp og ropte: ”Fjellets tinde når vi aldri. Vi er jo kun frosker. ”
De andre dro videre, men igjen var det noen som ropte: ”Fjellet er for høyt og vi er kun noen frosker. ” De ga seg, mens andre fortsatte sin reise. Men igjen var det noen som utstøtte: ”De andre har gitt opp. Hvorfor skal vi jakte på en menigsløs og vanvittig drøm?” De snudde og dro hjem.
Det var kun en frosk som helt uaffektert hoppet videre, til tross for de andres tvil og formaninger. Uansett hva de andre ropte etter frosken, så hoppet den videre. Den brød seg ikke om farene som dukket opp underveis, den lot seg ikke rikke bort fra sitt mål. Frosken nådde fjellets topp og kunne beundre både soloppganger og solnedganger.
Hvorfor ga ikke frosken opp? Den var døv.