Det må stort sett skje noe når jeg er ute og reiser, som jeg har fortalt om før på denne bloggen. Jeg kan snart lage et helt reiseprogram. Som du kanskje leste i går, hadde jeg en liten angst for at jeg ikke skulle rekke flyet i Amsterdam, det var ikke noe problem. Og selv om det er åtte ubehagelige tider mellom Amsterdam og Toronto, i den forstand at man sitter så ubehagelig og trangt og åtte timer er ikke nok til å tvinge fram en god søvn, gikk også dette bra.
Jeg kom meg igjennom passkontrollen med standardspørsmålene: hvor kommer jeg fra, hva skal jeg, hvor skal jeg bo og hvor lenge skal jeg være. Det er også alltid ubehagelig, man føler seg tåpelig og mistenkeliggjort. Bak skranken sitter en ungdom av en grensekontrollør, vakkert sminket og med høy stemme og som egentlig ikke ser på deg. At hun drømmer om noe helt annet, lyser ut av den rosa leppestiften, men jobb er jobb. Og er det ikke forunderlig, når man blir stilt disse spørsmålene, så føler man seg jo som en slags løgner, og da kommer det paradokset at man faktisk klarer å snike inn en løgn. En løgn som man tenker at det skal få det hele til gå litt fortere. «Are you attending or presenting at the festival?» spurte hun. «Attending», svarte jeg, redd for hvilke konsekvenser det ville føre til om jeg svarte presenting. Som sagt jeg kom igjennom.
Så var det bagasjen, og da tenker jeg trettheten hadde overtatt. Jeg sto ved bagasjebåndet 10, som jeg skulle og så ikke kofferten. tilslutt av bagasjebåndet tomt, passasjerer gikk smilende derfra og båndet stoppet og gå. Det sto noen kofferter på siden og jeg gikk bort og studerte dem. Nei. Ingen av dem var mine. Fire sorte kofferter sto der. Ingen var mine. Jeg hadde en lånt koffert som jeg hadde merket med turkis tape. Jeg gikk en runde rundt, gikk til de fire koffertene. Ingen av dem var virkelig mine. Dette gjorde jeg en tredje gang.
Jeg gikk og stilte meg i kø ved skranken, slik jeg antok skulle gjøre når man har mistet sin baggasje. Dette har skjedd før, men heldigvis mens jeg har vært på vei hjem. Så der sto jeg i køen. Bak skranken satt det tre mennesker, to av dem var opptatt og den tredje satt der. Men siden hun ikke ropte «next», så tenkte jeg at hun kanskje overvåket de andre, var opptatt med papirarbeid eller lignende. De passasjerene som sto ved skranken og fikk sine saker behandlet, så ut til å ha svære saker på gang. Det varte og det rakk og jeg rakk å tenke igjennom: Hva om jeg ikke får baggasjen min denne uken, der ligger alt av klær og sminke og sko til forestillingene. Og dessuten hadde jeg ikke adressen til der jeg skulle bo, jeg husket ikke engang hennes etternavn, og Dan’s (festivalsjefens) telefonnummer hadde jeg heller ikke. Og hva med de som skulle plukke meg opp på flyplassen, de var kanskje redd jeg ikke hadde kommet eller kommet meg over grensen. Kanskje de dro.
Da jeg hadde stått der i tjue minutter, kom det en passasjer til. Normalt ville jeg ha trodd at han hadde stilt seg bak meg, i kø. Han seilte forbi meg og gikk bort til den ledige kvinnen som smilte og sa: «What can I help you with?» Hva hadde hun trodd, at jeg tilhørte et følge som allerede fikk hjelp? Da lyste det nok en feministisk aggresjon eller en utlendings hjelpeløshet ut av meg som gjorde at en av de andre bak skranken kom løpende fram og spurte hva han kunne hjelpe meg med. De passasjerene han allerede behandlet fylte ut skjemaer. Jeg forklarte at baggasjen min var borte, han spurte om jeg hadde sett på det koffertene som sto på siden, ja HELE tre ganger svarte jeg. Han fikk min baggasje tag og gikk til dataen. Så kom han tilbake og sa at baggasjen min var her på flyplassen, «Let us have a look at those four suitcases.» Og i det vi gikk mot de fire sorte koffertene så jeg at den ene var merket med turkis tape. Pinligheten strømmet gjennom kroppen min og jeg la på gråtkvalt stemme og en unnskyldning om jetlag, lånt koffert og at HELE kofferten var merket med turkis tape. Derfor hadde jeg ikke kjent den igjen. Vel, den var merket et sted til, nemlig på låsen. Den tapen var borte, så noen har sett i kofferten. Men jeg har ennå ikke våget å selv se i kofferten i frykt for at noe kan være borte. (Det er tidlig på morgen, mens jeg skriver dette.)
Rimelig lettet gikk jeg ut i ankomsthallen og der var det ingen som ventet på meg. Jeg satte meg ned, skrudde på den dyre dataroamingen på mobilen for å se om jeg kunne sende en fb melding til noen, i og meg at jeg selvfølgelig ikke hadde tatt med telefonnumrene. Brått hører jeg «Heidi?», en fjern stemme roper. Jeg kikker i retningen og der kommer Dan. Han ser sjokkert ut. Han hadde trodd at flyet skulle lande klokken 20. Og så hadde han regnet ut at jeg ville bruke ca. 30 minutter på å komme meg igjennom alle «stasjonene» på veien. Flyet landet kl. 1900. Det hadde vel vært god vind på veien.