Som forteller har jeg alltid funnet de interessante fortellingene i fotnotene. Fotnote fortellingene var plassert der fordi tiden var ikke inne for dem. Så undrer jeg meg over de fortellingene som ikke blir fortalt. Finnes det fortellinger som ikke burde fortelles? Finnes det hendelser i mitt liv som egentlig burde forbli glemt? «Det snakker vi ikke om», hører jeg ofte i familiesammenkomster. Vi snakker ikke om det fordi det burde ikke høre til som en del av vår familieidentitet. Likevel, det vi ikke snakker om, blir skyggen som jeg ikke kan la være å tenke på. En antydning som ligger der, underteksten jeg ikke kan vri meg bort fra.
Jeg kjenner til hendelser i mitt eget liv, ting jeg har gjort og fortellinger jeg finner som jeg ikke kan glemme, og som jeg ikke våger å fortelle om. Dette har formet meg, småstein og rustent og som jeg likevel ikke forteller om.
Tre ønsker (norsk skjemteeventyr)
Det var en gang en jente som hver dag måtte gå til brønnen for å hente vann. Det var langt å gå, så det bar på. Men engang hun kom til brønnen, og slapp ned bøtta, og dro den opp igjen, var det en frosk i bøtta.
Frosken hoppet hit og dit, og sa: «Kvekk, kvekk, kjære vakre jente slipp meg fri. Slipp meg så skal du få oppfylt tre ønsker. Ja, du kan ønske deg hva du vil og du skal få det oppfylt.»
Jenta syns det var en god betaling for en så liten tjeneste, hun tenkte seg om. Da kom hun på det første ønske. Ja det var slik at alt det hun ba om å fly. Det skulle kunne fly. Det andre ønske var slik at alt det hun slo i med hendene skulle dette av. Og det tredje ønske var slik at alt det hun dro i med hånda skulle bli stivt og langt.
Så slapp hun frosken tilbake i brønnen, fylte bøtta opp med vann. Og begynte å gå hjemover. Men det var langt å gå og det bar på. Og da hun kom til den siste bakken, stoppet hun opp og sa med seg selv: «Åh jeg skulle ønske at den bøtta fløy av seg selv opp bakken.» Og ikke før hun hadde sagt det, så for bøtta ut av hånda hennes og fløy av seg selv opp bakken.
Dette syns jo jenta var et artig syn. Hun begynte å flire, hun tok til å storle. Hun lo så hardt og så lenge, at i det siste latterbrølet så hevet hun hendene og slo seg på lårene. Og svuisj, før hun viste ordet av det, datt låra av henne. Jenta gikk rett i bakken, benløs som hun var.
Da fikk jenta en annen låt. Hun begynte å gråte, å storgrine. Hun gråt både hardt og lenge, så hun ble snørrete. Da tok hun hånda til nesa for å snyte seg. Så dro hun i nesa for å få den tørr. Og før hun viste ordet av det, så vokste nesa seg lang og stiv. Der lå hun da, med et digert nesegrev og beinløs som hun var. Og har hun ikke kommet seg opp, så ligger hun der ennå.