Jeg har vært på en fotball kamp, en slik skikkelig en, en landskamp. Begge mine sønner har prøvd seg på fotball og det ble med det. Jeg var ikke og er ikke overentusiastisk; og hele søndagskvelden fylles opp med intetsigende løp etter en ball. Det ligger sikkert mye mer der, det bør det vel gjøre siden så mye tid og penger investeres i en sport vi ikke engang er gode i.

Jeg forbinder fotball med lukten av pølser og stillhet. Lørdagskvelder måtte vi sitte musestille og se på min far spise pølser, to pølser i et brød mens han så på fotball. Det kan vel være en grunn til at jeg har et varmt hjerte for den aktiviteten.

Men jeg har vært på en kamp i mitt, den ene viktige. Noen hadde fått den ideen at det skulle leies en buss som skulle bringe oss fra Hvaler til Oslo. Edith og jeg var med. Jeg husker Edith satt på fanget til en eller annen gutt i bussen, gutten husker jeg ikke.

Bussen brakte oss til Ullevål. Jeg var femten år og hadde vel knapt vært i Oslo. Billettene må ha vært billige, vi var naive og hadde med oss flagg, vi havnet i en sving med britene. Det jeg husker sterkest er frykten da Norge slo England. Flaggene ble fratatt oss og brukket i noen sure briters hender. Vi løp til bussen og sov på veien hjem.

Likevel var det stats å høre Bjørge Lillelien om og om igjen.

Du kan høre klippet her.

Illustrasjon fra her.

Blogglistenhits

Comments

comments