Det var en mann som fikk male på en kvern en kveld, men på den kvernen var det ingen som torde å male etter at det var blitt mørkt, for fossegrimen holdt til der og han ble sint når han ikke fikk nattero. De som eide kvernen ga mannen beskjed om dette; men han måtte få malt og ikke var redd for fossegrimen heller, mente han. Så ble han i kvernhuset og lot kvernen gå om natten.
Da det var gått en stund, hørte han et merkelig plask ute i elven og plutselig var det noen som slo så kraftig i veggen at kvernhuset skalv. Litt etter sprang døren opp og mannen fikk se et ansikt som fylte hele døråpningen. Øynene var store og runde som tallerkener og i munnen var han sort som bek. Det var fossegrimen og han sto der en stund og glante på mannen; så ropte han: ”Ser du skallen min, mann? Det skal jeg si deg, at det er en skalle det!” Så dro han seg ut og slo igjen døren. Mannen var så levende redd at han ikke kjente seg selv igjen i de klærne, og da er man skikkelig redd! Han ville stikke av, men døren var stengt og han måtte bli, hvor han var, hele natten. Det var litt av en natt!
En stund ristet kvernhuset slik at mannen måtte holde seg fast og kvernen gikk så det for gnister av den. Rett som det var ble alt dørgende stille, kvernen sto også. Da mannen lutet seg framover for å se til kvernen, var det noe som blåste melet opp i øynene på han og ut over hele kvernhuset, så han sto som i det tykkeste snødrev. Slik holdt spetakkelet på hele natten igjennom. Da det tok til å lysne av dag slapp mannen ut og tok til å springe oppover bakken. Men fikk han ikke en melsekk drivende i nakken så han stupte framover. Da han reiste seg og tok beina fatt, hørte han fossegrimen rope: ”Du slapp helskinnet denne gangen; men kommer du oftere skal jeg merke deg så du kjenner det resten av livet!”