Irland
I vest av Irland fantes det engang en innsjø og den er der uten tvil den dag i dag. I denne innsjøen druknet det stadig vekk unge menn. Det som gjorde det enda mer tragisk og underlig, var at kroppene til de døde aldri ble funnet. Naturligvis undret folket seg over dette, og innsjøen ble et sted man fryktet. Mange grusomme fortellinger ble fortalt om innsjøen. Noen kunne fortelle at om mørke netter så det ut som vannet var en brennende ild. Andre kunne berette om forferdelige skikkelser som så gled over vannet og alle var enige om at en underlig lukt steg opp fra innsjøen.

Ikke så langt unna denne innsjøen bodde det en ung bonde ved navnet Roderick Keating. Han skulle snart gifte seg med en av de søteste jentene i den delen av landet. På sin vei tilbake fra Limerick, hvor han hadde vært for å kjøpe en giftering, traff han på noen bekjente som sto ved bredden av innsjøen. Kameratene gjorde narr av han på grunn av Peggy Honan, som hans kjære het. En sa at Delaney, hans rival, hadde klart å vinne hans kjæres kjærlighet i hans fravær. Men Rodericks tillit til den kommende bruden var så stor at han lot seg ikke forstyrre av denne spøken. Han puttet hånda i lomma og dro frem den glitrende gifteringen. Stolt snudde han ringen mellom pekefingeren og tommelen. Det skulle han ikke gjort. Plutselig falt ringen ut av hånden og ned i innsjøen. Fortvilet så Roderick etter den. Det var ikke det at den kostet så mye, men det var det illevarslende ved uhellet som plaget han. Vannet var så dypt at det var ikke store sjansen for at han skulle finne den igjen.

Han prøvde å overtale sine venner til å dykke etter ringen, men de bare lo. Han lokket med god betaling, til ingen nytte. De var ikke noe særlig mer lystne på det enn Roderick Keating, for historiene de hadde hørt som barn satt som limt fast og det overtroiske fylte dem alle. “Må jeg dra tilbake til Limerick for å kjøpe en ny ring?” utbrøt den unge bonden. “Kan ikke ti ganger hva ringen er verdt lokke en av dere til et lite eventyr?” Blant kameratene var det en mann som ble ansett for å være en fattig, gal og halvdum kar. Men han var harmløs som et barn og pleide å vandre frem og tilbake fra det ene stedet til det andre. Paddeen var hans navn og når han fikk høre om belønningen, hevet han stemmen og sa at hvis Roderick virkelig ville gi den dusøren var han klar for å hoppe etter ringen. “Det lover jeg!” sa Keating. Paddeen dro av seg jakka og uten et ord, stupte han ned i sjøen.

Hvor dypt han gikk kan ingen senere fortelle. Men han svømte dypere og dypere, helt til vannet skilte seg og han kom til tørt land. Himmelen, lyset og alt annet var akkurat slik som det er her. Han så langstrakte enger med en elegant bred vei i mellom som ledet opp til et stort hus. Når han hadde kommet seg over undringen, så han seg omkring og fikk øye på unge menn som arbeidet på engene. Paddeen kjente igjen noen av dem. Det var de unge mennene som engang hadde druknet. De arbeidet så lett som om de aldri hadde druknet, og de snakket og sang om henne som alle ønsket å vinne. Hun som hadde alt det et hjerte kunne ønske seg. Paddeen kunne ikke annet enn å stirre på de unge mennene. Men han sa ingenting.

Han gikk mot det store huset, mens han tenkte på hvem denne kvinnen var som mennene snakket og sang om, og som de alle ønsket seg. Når han omsider nådde døra til huset, kom det gående en kvinne ut av kjøkkenet. Det var en kraftfull og fet kvinne med tenner så store som en hest. Hun gikk som en øltønne på to bein, . Da hun fikk øye på han, smilte hun bredt og sa: “God morgen, Paddeen.” “God morgen,” svarte han. “Hva bringer deg hit?” spurte hun. “Det er Roderick Keatings giftering;” sa han, “Jeg har kommet for å hente den.” “Her er den,” sa den fete kona med et smil, som fikk ansiktet til i ligne en kjele med kokende grøt. “Takk ska du ha,” sa Paddeen og tok den raskt fra henne. “Kan du si meg om jeg kan reise tilbake den veien jeg kom.” Hun ble rød i ansiktet. “Kom du ikke for å gifte deg med meg?” ropte hun rasende.” “Bare vent! Jeg kommer tilbake, min kjære, “ svarte Paddeen nervøst, “Jeg må levere det jeg har blitt betalt for, ellers vil de lure på hva som har skjedd med meg.” “Bry deg ikke om pengene,” sa den feite kona, “Hvis du gifter deg med meg så vil du leve for alltid og aldri mangle noe.”

Paddeen skjønte at nå som han hadde ringen, så hadde ikke den feite kona noe makt over han. Uten å bry seg om hva hun sa, begynte han å gå rolig nedover veien. Sannheten var at han hadde ikke noe særlig lyst til å gifte seg med den feite kona. Når han kom til enden av veien hoppet han ut og vannet kom imot han. Han svømte til han brøt vannoverflaten og fortsatte mot bredden der Roderick Keating og de andre sto og så etter han. Roderick betalte han fem Guineas for ringen der på stedet og Paddeen følte seg rik med en slik pengesum i lomma. Han dro ikke tilbake for å gifte seg med den feite kona. Hun hadde jo nok av unge menn å gifte seg med, hvis hun virkelig ønsket det.

Comments

comments