Ridderen og kvinnen (Fiske, 1872)
Det var en ridder som red gjennom en skog. Der i skogen fant han en vakker kvinne helt naken og bundet til et tre. Ryggen hennes var dekket av dype sår som det rant blod fra. Hun hadde blitt pisket av noen banditter. Selvfølgelig tok han henne hjem og pleiet henne. Og etter en stund giftet han seg med henne. De levde godt sammen. Rykte om hennes skjønnhet var så stor at konger og riddere arrangerte turneringer i hennes navn.
Den gudfryktige ridderen dro hver søndag i kirken. Men han var forferdet over at hans kone aldri ville bli lenge. Hun forlot messen før den var halvveis ferdig. Mannens bønn og trusler var ikke til nytte og hun kom ikke en gang med en forklaring på hvorfor hun gjorde dette.
Tilslutt bestemte mannen seg for å bruke makt. Så en søndag holdt han kona tilbake med makt, han holdt henne fast og kommanderte henne til å bli. Hele henne endret seg, hennes øyne skinte og lyste. Messen stanset et øyeblikk og alle snudde seg mot ridderen og hans lady. «I Guds navn, fortell meg hva du er?» skrek ridderen. Straks var det som om kvinnens kropp smeltet bort og med skrekkens skrik, sto det en ond ånd i form av et monster som strakte seg helt opp i taket. Taket gikk i stykker og monsteret forsvant ut og var borte.
For noen handler denne fortellingen om mara, for andre om kvinnekamp og for andre …
En vil fortelles avhengig av fortellerens bakgrunn, tolkning, kontekst og lytternes tolkning av fortellingen. Dette er elementer som er knyttet til narrativ sannhet (Gabriel & Connell, 2010) som kanskje er fortellingens sterkeste valuta.
Det strømmes av informasjon gjennom ulike medier og fortellingen prøver å overleve gjennom å skape mening og dele kunnskap. Samspill er en egenskap knyttet til den muntlige fortellingen, en fortelling blir skapt gjennom et fellesskap, slik som den tradisjonelle fortellingen, hvor fortelleren mottar en fortelling og legger sin egen identitet inn i formidlingen av fortellingen og på den måten får en fortelling mange varianter og tolkninger. I tillegg er det mange fortellinger som rett og slett oppstår i samtaler, der mennesker møtes. Der flyter fortellingen rundt som små fragmenterte narrativer.
Den narrative sannheten er en sannhet som handler om å skape mening knyttet til de som forteller og de som lytter, det er ikke en bokstavelig sannhet. Troverdigheten er knyttet til plott, karakterer og hvorvidt fortellingen er analog men lytternes erfaringer. Den narrative sannheten er ikke absolutt eller eviggyldig, men ligger i dens evne til å åpenbare og opplyse og skape emosjoner (Gabriel & Connell, 2010).
Fortellingen formidlet over er ikke en bokstavelig sannhet, men det kan være at den bygger på reelle erfaringer slik som mishandling av kvinner som fortellingen åpner med. Fortellingen formidler heller ikke en bokstavelig virkelig, selv om du kanskje kan finne elementer av dette i den. Tolket i dag kan det være at fortellingen over handler om et bestemt syn på kvinner. En narrativ sannhet gir mange muligheter for bruk av fortelling.
Kilder
Fiske, J. (1872). Myths and myth-makers old tales and superstitions interpreted by comparative mythology.
Gabriel, Y., & Connell, N. (. (2010). Co-creating stories: Collaborative experiments in storytelling. Management Learning, pp. 507-523.