Fortellingen er fra en tysk samling som ble utgitt i 1522
Kilde: Världens bästa myter och sagor i urval, Redaktører: Erland Ehnmark/Jan-Öjvind Swahn

Fortellingen kommer fra Gesta romanorum, en samling for de eldste håndskriftene er fra begynnelsen av 1300 tallet. Mange av fortellingene fra samlingen er kjent gjennom folkeeventyr som ble nedtegnet senere. Følgende fortelling kjenner vi fra Rike Per Kremmer i Norge.

Det fantes en gang en keiser som het Konrad. I hans rike bodde det en greve som het Leopold. Denne havnet i unåde hos keiseren og fordi han fryktet keiserens vrede, flyttet han og hans kone ut i en vidstrakt skog og gjemte seg der i en liten hytte.

En gang bega keiseren seg ut på jakt i denne skogen og da han ved nattens befant seg langt hjemmefra måtte han finne husly i skogen. Han kom til hytta og ba om å få overnatte der. Grevinnen som var gravid og skulle snart føde, laget etter beste evne en seng til keiseren og tilbydde han mat og drikke.
Og samme natt fødte hun en sønn.

Midt på natten våpenet keiseren og syntes han hørte en stemme som sa: ”ta, ta, ta!” Han ble redd og sa til seg selv: ”Hva betyr denne stemmen som sier ta ta?” Han tenkte deretter at det måtte bety at han skulle ta det han trengte og med denne forklaringen sovnet han på nytt.

Men så hørte han stemmen igjen og nå sa den: ”Gi tilbake, gi tilbake, gi tilbake.” Keiseren våknet og sa sorgfullt og bedrøvet til seg selv: ”Hva skal dette bety? Hvordan skal jeg gi tilbake når jeg ikke har fått noe?” Keiseren sovnet på nytt, men for tredje gangen hørte han samme stemme og nå sa den: ”Flykt, flykt, for den sønnen som er født i natt blir din svigersønn.” Da keiseren hørte dette var det som om hans innvoller snudde seg, så beklemt ble han av dette budskap. Da han tidlig på morgen sto opp, kalte han på sine fortroligste våpendragere og sa til dem: ”Bortfør med vold den lille gutten som ligger i sin mors armer, skjær hjertet ut av hans kropp, del det i to og gi det siden til meg.” De dro avsted, mens syntes det en skrekkelig ordre. De røvet barnet fra grevinnens fang. Men da de så guttens ansikt fylt med uskyld, kunne de ikke drepe det. De la det høyt i et tre, så høyt at han ikke ville nås av ville dyr. Deretter fanget de en hare, tok dens hjerte som de delte i to og ga det til keiseren.

Samme dag reiste en hertug forbi treet og han hørte det skrike. Han fant barnet, la det til brystet og førte det hjem. Han og hans kone hadde selv ingen barn. De oppdro han som sin egen sønn og ga han navnet Henrik.

Henrik vokste opp til en vakker mann, god forstand og ble elsket av alle. Da keiseren fikk se han, ba han om at han måtte komme til hans hoff. Da keiseren så hvordan han ble elsket av alle, og hvordan han ble lovpriste av alle som ble kjent med han, begynte han å ane at Henrik en dag skulle overta etter han. Han mistenkte at Henrik ikke var andre enn den som han engang hadde befalt skulle drepes. Dette kunne han ikke tåle.

En dag keiseren og Henrik var ute og reiste, skrev han et brev til sin keiserinne som Henrik skulle frakte til henne. I brevet sto det: ”Min kjære, sørg for at han som bærer dette brevet blir henrettet.” Henrik dro avsted med brevet. På veien ble den unge mannen trett og gikk inn i en kirke og satte seg for å hvile ut. Der sovnet han på en benk og vesken, hvor han hadde sitt brev, gikk opp, slik at en prest som gikk forbi fikk øye på det. Den nysgjerrige presten åpnet brevet og leste det, og da han fikk se innholdet, tok han forsiktig og skrapte bort skriften og erstattet den med følgende: ” ”Min kjære, sørg for at han som bærer dette brevet blir giftet med vår datter.”

Da keiserinnen leste brevet kalte hun sammen rikets stormenn, rustet til bryllup og ga Henrik sin datter til ekte. Bryllupet skal ha blitt feiret i byen Aachen.

Da keiser Konrad fikk vite at hans datter og Henrik var forent i ekteskap gjennom et høytidelig bryllup, ble han stille. Han innså at mennesker ikke kan motsette seg Guds vilje. Derfor ønsket han Henrik velkommen og gjorde han til sin arvtager.

Comments

comments