Ramanujan, A. K. A Flowering Tree and Other Oral Tales from India. Berkeley London: University of California Press, c1997

Det var en konge som var veldig lærd. Han kunne alle kunstformer. En dag fikk han den ideen om at han skulle betale 10000 ruper til den som gjøre ham utslitt gjennom en fortelling. Om han kjedet seg og stoppet å si «hmm hmm» til fortellingen, ville han innrømme sitt nederlag og betale belønningen.

Alle slags eksperter kom til hoffet fra minst hundre steder og fortalte ham den ene fortellingen etter den andre til de selv ble leie. Kongen fortsatte med å si: «hmmm, hmm» for hver setning de fortalte, han ble aldri lei. Omsider kom det en fra nord. Han fortalte kongen mange og kompliserte fortellinger. Kongen likte dem alle og viste aldri tegn til at han ble sliten.

Fortelleren ble helt utslitt og måtte innse nederlaget. Da han gikk bort fra slottet, møtte han på en gammel venn som spurte han om hvorfor han så så bedrøvet ut. Fortelleren var glad over å treffe ham og fortalte alt det om hadde skjedd. Vennen sa: «Er det alt? Ta meg med i morgen og jeg skal løse oppgaven.»

Fortelleren protesterte, men vennen ble med ham til kongen, som ga han tillatelse til å starte en ny fortelling. Han begynte på en fortelling:

I en by levde det en gang en konge. Nær byen var det en stor dam. På bredden var det et stort tre. Under treet, var det en bonde som hadde tønner med korn. Tusenvis av spurv bodde i treet. Hver spurv ville spise et korn, hente litt vann og sette seg på greinen igjen. Det var tjue store tønner med korn. Hver dag fløy en spurv ned, spiste et korn, drakk litt vann og fløy tilbake til treet.

Slik fortsatte fortelleren i timer. Kongen begynte å bli lei av å si «hmm, hmm, hmm» til hver setning som ble fortalt. Hver morgen, etter frokost og vask, kom de sammen for å høre fortellingen som aldri så ut til å ha en ende. Fortelleren fortsatte der han slapp: «Tønnene med korn så ut til å ikke bli tomme. Spurvene fortsatte å spise korn, drikke vann og fly tilbake til treet. Så ville den andre spurven fly …» også videre.

Kongen var lei. «Denne karen gjentar det samme hele tiden. Hvordan kan jeg fortsette å si «hmmm» til ham», undret kongen seg. Omsider spurte han fortelleren: «Du har nå i flere dager fortalt det samme. Fortell meg hvor mange av tønnene som nå er tomme.» «Kjære konge, jeg har fortalt i mange dager, og ikke en gang en fjerdeldel av kornet har blitt spist av spurvene. Det er fortsatt mye igjen for spurvene å spise og for meg å fortelle. Så en av dem spiste et korn, drakk litt vann og fløy tilbake til treet. Da fløy den neste …» og så videre.

Kongens hjerte sank. Alle disse dagene hadde han verken fått tatt seg folk eller rike. Inne i seg skrek han: «Når blir tønnene tomme? Hvor mange dager vil dette ta. Hvor lenge skal det vare?» Han var redd han skulle bli sittende og si «hmm hmm» i månedsvis. Så sa han til fortelleren. «Du vinner, du er en fantastisk forteller. Din fortelling har gitt meg en hodepine jeg aldri tidligere har kjent. Du har nådd det ingen andre klarte, enda deres fortellinger var vakre og fylt med visdom. Du er størst av alle.» Kongen ga fortelleren en rik belønning og var lykkelig over å ha blitt kvitt både han og vennen.

Da de to vennene hadde gått et stykke bort, hoppet de av glede for de hadde gitt kongen en lærepenge. De var sikre på at kongen aldri igjen ville plage en vismann eller en forteller.

Comments

comments