For lenge siden hersket det en konge ved navn Ädityavar-man, og han hadde en meget klok minister med navnet Śivavarman. Nå kom det kongen for øret at hans dronning var blitt gravid og da han hørte dette, spurte han sine voktere, de som voktet haremet: “Det er nå to år siden jeg var I dette palasset, hvordan er det mulig for dronningen å bli gravid? De svarte: “Ingen mann har tilgang her bortsett fra din minister.” Da kongen hørte dette var han sikkert på at ministeren var skyldig i dette, men han kunne ikke henrette han. Han bestemte at han skulle sende ministeren til nabokongen, med en hemmelig beskjed om at ministeren måtte henrettes.
Ministeren dro. En uke senere prøvde dronningen å rømme, men hun ble tatt sammen med en mann som bar en kvinnes klær. Da forsto kongen hvordan det hang sammen og nå angret han dypt at han hadde forårsaket sin ministers død.
Imens nådde Śivavarman det andre kongeriket med brevet, da kongen leste brevet, syntes han det var underlig at han skulle henrette kongens trofaste minister. Han kunne ikke la være å fortelle ministeren om innholdet i brevet og ministeren sa: “Henrett meg!” “Men hvorfor?”, sa kongen. “Hva betyr dette?” “Konge,” sa ministeren, “det er slik spådd at i det landet jeg dør, vil rammes av en stor tørke I 12 år.”
Da kongen hørte dette, tenkte han at den andre kongen planla å ødelegge landet. Han sa til sine egne ministere at de matte ikke røre et hårstrå på den besøkende ministeren og de måtte passe på at han ikke skadet seg selv, før han var framme i sitt eget land. Et stort følge fulgte ministeren til hans eget land. Kongen tok han lykkelig imot og ba om unnskyldning for hans handling. Ministerens visdom bragte han hjem.