Kilden til fortellingen nedenfor er: Richard F. Burton, Supplemental nights to the book of the thousand and a night with notes anthopological and explanatory, Volume III, 1886
Det var engang en mann og en kone. Kvinnen åt nesten ingenting, når de spiste tok hun en lang nål og åt et til to riskorn med denne. Når mannen spurte henne om hvorfor hun ikke åt, svarte hun at hun ikke kunne.
Men hver natt snek hun seg ut i hemmelighet og mannen begynte å lure på om det var noe som lå bak det at hun ikke spiste. En natt fulgte han etter henne og han så at hun gikk til gravlunden og der møtte hun andre kvinner. Kvinnene åpnet en grav og åt kjøttet til den døde som lå i graven.
Dagen etter kokte mannen ris som vanlig og kvinnen åt bare et par korn. Mannen utbrøt: “Hva? Du mesker deg i menneskekjøtt og ris vemmer deg slik at du på spise det med en nål!” Da kona hørte dette ble hun så rasende at hun gikk til vannbøtta, hun tok en liten flaske og fylte den med vann og mens hun kastet vann på mannen uttalte hun noen hemmelige ord og straks var mannen hennes skapt om til en hund.
Som hund løp han rundt i gatene og åt det han fant av rester. En kjøpmann syntes synd på hunden og tok seg av den. Dette angret han ikke på. Hver gang noen kom for å handle hos kjøpmannen, ville hunden undersøke myntene og se om noen var falske. De falske myntene hev han ned på bakken.
En dag kom det en mann som ville kjøpe flesk. Hunden oppdaget den falske myten og kjøpmannen nektet å ta i mot pengene. Den fremmede ble overrasket over hundens evne og dro hjem til sin kone og fortalte hva han hadde opplevd. Kona sa at den hunden ikke var en vanlig hund og ba sin mann om bringe den til henne. Hennes mann dro til kjøpmannen og ba om å få låne hunden litt.
Vel hjemme, tok kona og fylte en flaske med vann. Og med noen hemmelige ord, hev hun vannet på hunden som straks ble en mann igjen. Hun syntes synd på mannen da hun fikk høre fortellingen og fortalte han hva han skulle gjøre.
Da mannen kom hjem til seg selv, tok han en flaske med vann og med de hemmelige ordene hev han vannet på sin kone som straks ble til en merr. Han drev hesten ut av huset og med pisk og slag brukte han hesten i alt mulig hardt arbeid. Hver gang noen blandet seg inn og spurte om hvorfor han behandlet hesten så dårlig, fnøs han og sa: “Den fortjener det!”. Slik gikk det en tid.
Men en dag da han så hvordan det skummet rundt hestens munn, syntes han synd på henne. Han skapte henne tilbake til sin kone. Og fra da av åt hun det mannen laget og aldri dro hun ut om nettene lenger.