Harefolket var deprimerte. Der var som om alt annet folk bare løp over dem og ikke tok hensyn til dem. Harefolket var underdanige og lød hvert minste vink fra sin leder, som var den reddeste av dem alle. En av ordrene var at hver gang noen nærmet seg, skulle de følge sin høvdings eksempel med å løpe til steinene og ned i et hull til sitt hi og ikke vise seg før den fremmede var borte.
Dette gjorde de bestandig. Selv lyden av et innsekt ville sende dem hoppende avgårde for å gjemme seg.
En dag hadde de et møte angående dette. De pratet seg imellom om at dette ikke kunne fortsette. Men hva skulle de gjøre. De lot medisinmannen bestemme. Medisinmannen reiste seg og sa: «Kjære venner. Vi er helt ubrukelige. Det er ingen som frykter oss og vi er for engstelige til å forsvare oss selv. Det beste og eneste vi kan gjøre er å opphøre som folk. Vi skal alle dra til den store innsjøen og drukne oss selv.»
Dette bestemte de seg for å gjøre. De dro alle til innsjøen og skulle til å hoppe ut i, da de hørte plask i vannet. De kikket seg omkring og fikk se frosker som hoppet ut i innsjøen. Medisinmannen sa da. «Vi skal ikke drukne oss selv. Vi har funnet et folk som er redde for oss. Det er froskene!” Så hadde det ikke vært for froskene, ville vi aldri ha hatt harer.