Det var engang for lenge, lenge siden levde det en mann ved navn Drashup, han var helt alene. Alle hans slektninger var døde, han hadde ingen kone, ingen barn og han var meget fattig. En dag vandret han i fjellene, han la seg ned og sovnet ved et tre, sorgfull over alle hans problemer.
Akkurat i samme tid, i en liten landsby langt der nede, ble det født en liten jente. I det treet som mannen lå under bodde det en gudinne. I hele skogen rundt han, i alle trærne bodde det flere gudinner og det var deres oppgave å spå framtiden til den lille jenta: hvem ville hennes mann bli, når ville hun bli gift, ville hun leve lenge og den dagen hun ville dø. Gudinnen som bodde i det treet som Drashup som under, kalte på de andre gudinnene ettersom hun hadde en gjest ved treet. De samlet seg og begynte å spå: Hun ville ikke bli gammel, for hun ville dø av å spise skulderen på en sau og mannen under treet skulle bli hennes ektemann.
Drashup sov ikke dypt og han hørte alle disse spådommene, og disse gjorde han sint og han sa: “For et tåpelig snakk. Jeg er allerede middelaldrende og det er uhørt at jeg skal gifte meg med noen som akkurat er født.”
Likevel bestemte han seg for å finne dette barnet. Han reiste gjennom hele landet og kom omsider til landsbyen som lå ved foten av fjellet. Da han så jenta, visste han med engang at det var henne det var snakk om. Han snek seg usett nær huset, han fant en øks som ble brukt til å hugge ved, han snek seg inn på barnet og slo henne med øksa. Så rømte han avgårde til et annet land.
Drashup slo seg ned i en by og tiden gikk. En dag han gikk til markedet, traff han en ung kvinne og de ble straks forelsket i hverandre. En dag da de snakket sammen, så han at hun hadde et arr og han spurte henne om hvordan hun hadde fått det.
“Mine foreldre som nå er døde, fortalte meg at en mann ved navn Drashup som tok en øks og prøvde å drepe meg,” fortalte hun.
Da Drashup hørte dette forsto han at det var nytteløst å prøve å rømme fra sin skjebne. Men han fortalte henne ikke hvordan hun skulle dø.
De giftet seg og levde lykkelig, enda han var mye eldre enn henne. Men han sørget alltid for å spise skuldrene på alle dyr de spiste slik at hun aldri fikk det. Hun undret seg alltid over dette og en dag da han var i arbeid, slaktet hun en sau og sa til seg selv: “Ettersom Drashup ikke er hjemme, vil jeg spise skulderen.” Etter å ha spist den, sa hun: “Dette er meget godt, ikke uventet at han alltid vil ha den.” Men brått ble hun syk og Drashup fant henne død da han kom hjem. Han visste at man aldri kunne skåne seg for det som var bestemt.