Romersk myte.
Kilde: Greece and rome myths and legends, H. A. Guerber

En ung gjeter lå gresset en sommer dag og halvsov da han fikk høre en lyd, en vakker lyd av en fløyte. Det var så vakkert at han holdt pusten for å lytte enda tydeligere.
Disse tonene var det gudinnen Minerva som spilte. Hun satt ved bredden av en elv og prøvde seg på fløytespill. Da hun bøyde seg over vannet, fikk hun se sitt eget speilbilde og så at hun så merkelig ut når hun spilte, kinnene var oppblåste og hun gjorde merkelige grimaser. Hun kaste fløyten ned i vannet og sverget på at hun aldri igjen skulle røre den.
Marsyas, gjeteren skvatt til da musikken brått stoppet. Så fikk han se fløyten komme flytende ned elven. Han spratt opp, grep instrumentet og satte den til sine lepper. Marsyas var nå som fortapt i musikken, ikke lenger kunne han gjete, det eneste han gjorde var å spille. Og han ble særdeles dyktig. Så dyktig at han utfordret selveste solguden Apollo.

Apollo ble rasende og sammen med de ni musene marsjerte han opp framfor den skrytende musikeren og utfordret han til å gjøre hans ord sanne. En musikk konkurranse skulle gjennomføres og den som vant skulle få flå den andre.
Først skulle Marsyas spille og vakkert spilte han, så ville dyr ble tamme og om for å lytte. Selv musene kom med lovord.
Apollo grep sin lyre og han spilte vakkert. Musene som var dommere visste faktisk ikke hvem de skulle velge. De måtte spille en gang til. Men denne gangen sang Apollo og det var som verden stanset. Apollo ble utropt til vinner.
Apollo grep gjeteren, band han til et tre og torturerte han grusomt. Så ille var det at nymfene gråt og kalte opp elven etter han.

Comments

comments