Det var engang en mann som ønsket å finne ut av sin framtid. Han brukte all sin tid på å finne noen som kunne fortelle han om hans lykke og skjebne. En natt da han sov, hørte han en stemme som kom til han i drømme og sa: ”Dra til skogen og der vil du finne din skjebne og lykke.” Uten å nøl bestemte han seg for å dra. Han gjorde seg klar, utålmodig etter å finne lykken og så la han i vei.
I det han begynte å gå, fikk han øye på en vakker kvinne som sto i døråpningen til et stort hus. Da han nærmet seg, ropte hun ut: ”Velkommen skal du være, min nye mann.” Han svarte: ”Jeg er ikke din mann.” ”Det vet jeg,” sa hun, ”men jeg vet at du kommer til å bli min mann.” ”Men hvordan er det mulig?” Kvinnen svarte: ”Jeg er enke, min avdøde mann etterlot meg dette store hjemmet og disse hagene, parkene og engene. Av han fikk jeg flokker med sauer, kyr, geiter. For min avdøde mann, velsigne han, elsket meg meget høyt. Han var redd jeg skulle bli alene og lovet meg at når sørgetiden var over, skulle jeg gifte meg med den første mannen som kom gående forbi. Du er den første som kom forbi.”
Mannen svarte: ”Jeg beklager frue. Jeg kan dessverre ikke oppfylle din manns ønske. Jeg har blitt lovet at jeg skal møte min lykke og skjebne i skogen.” ”Er din lykke og skjebne bedre enn det jeg kan gi?”, spurte kvinnen. Han svarte at det visste han ikke, men det var det han skulle finne og så gikk han videre.
På veien møtte han en modig, gammel mann med et rynkete ansikt. Mannen sa: ”Velkommen min arving!” ”Jeg er ikke din arving,” sa vår mann. Til det sa den gamle: ”Jo det er du. Jeg sier dette fordi jeg vet du vil bli det.” Og den andre sa da: ”Hvordan kan det være slik?”. Den gamle sa: ”Hør min sønn, jeg er en rik mann. Jeg har en gullmine. Jeg er gammel og uten egne barn. Jeg gikk til en sannsiger som fortalte meg hva jeg skulle gjøre med min formue. Han sa jeg skulle gi den til den første som gikk forbi og det er deg.”
Den andre sa da: ”Jeg beklager. Jeg har blitt lovet at jeg skal finne min lykke og skjebne i skogen.” ”Er det bedre enn det jeg kan gi?” ”Jeg vet ikke, men det er min lykke og skjebne.”
Han fortsatte sin reise. Han så en munk som var enkelt kledd og glattbarbert på hodet, han sto ved porten til et kloster. Da han kom gående, stoppet munken han og sa: ”Vær velkommen helgen.” Den andre sa: ”Men jeg er ingen helgen.” Munken insisterte og sa: ”Jo, jo, det er du. Jeg sier det fordi jeg vet du vil bli en helgen!” ”Hvorfor vet du det?” Munken svarte: ”Min bror. Vi er munker som har dedikert våre liv til bønn for alle menneskers beste. I går kveld hadde den eldste blant oss en åpenbaring som sa at vi skulle kalle inn den første som kom forbi. Denne vil engang bli en helgen og den første som kommer forbi er du!” Mannen svarte: ”Jeg beklager kjære bror, jeg kan nok ikke oppfylle deres åpenbaring. Jeg har blitt lovet lykke og skjebne i skogen.” Munken spurte: ”Er din lykke og skjebne bedre enn dette her?” ”Jeg vet ikke, men det er min lykke og skjebne.”
En gikk videre på sin vei og en stor gruppe med ministere, adelsmenn og vanlige mennesker sto ved inngangen til en by. Da han passerte dem, stoppet de han og sa: ”Vær velkommen vår mektige konge.” Jeg er ingen konge.” Vesiren sa: ”Vi vet at du ikke er det. Vi sier dette fordi vi vet at du kommer til å bli vår konge!” ”Hvordan vet dere det?” Og vesiren svarte: ”Du er heldig. Jeg er vesiren i denne mektige byen. Før vår konge døde sa han at vi skulle stå her på den tredje dagen etter hans begravelse. Den som skulle arve tronen var den første mannen som kom gående forbi. Og det er du!” Mannen svarte: ”Jeg beklager, jeg kan oppfylle deres kongens ønske. Jeg har blitt lovet å finne min skjebne og lykke i skogen.” ”Vil det være bedre en det vi har å tilby deg?” ”Jeg vet ikke, men det er min skjebne og lykke.”
Mannen gikk til han kom til skogen. Ikke før han var kommet inn i skogen, før han møtte en sort panter, som brølte og snerret. Da mannen så panteren komme imot han, begynte han å skjelve av frykt og redsel og prøvde å snu og løpe sin vei. I det samme sa panteren: ”Hvor er du på vei?” ”Jeg er her for å finne min skjebne og lykke.” Da sa panteren: ”Så hvorfor løper du din vei?” ”Fordi jeg er redd for at du skal ete meg.” Panteren snerret: ”Men jeg er din skjebne og lykke.” ”Så farvel da, jeg har ikke noe ønske om å møte eller se deg. Jeg foretrekker å ikke kjenne min framtid. Jeg tror jeg drar tilbake til et av de andre tilbudene jeg fikk langs veien.” Den sorte panteren sa: ”Det du har mistet er borte. Du kan ikke flykte fra dine valg.” Og med disse ordene hopper panteren på han og åt han.