Titta Grå
Kilde: G. Djurklou: Folke-eventyr
Det var en gang en mann og en kone som var så inderlig forlikt at det aldri falt et ondt ord mellom dem. Alt hva mannen gjorde syntes hun var bra og alt hun tok seg til var det beste for mannen. Ikke hadde de så mye å greie seg med, men om de levde av smuler gjorde ikke noe, for de hadde hverandre.
Men misunnelse skal være i enhver krok, enda så liten den kan være, og er den ikke der så frister fanden å finne seg en liten plass. Han lå og lurte på hvordan han kunne skape litt ufred i huset. Han fristet på alle slags vis, men alt det han lusket og smøg omkring dem, så holdt de så vel sammen at han var ikke god for å finne en eneste sprekk hvor han kunne smyge seg inn.
Men hva fanden ikke rår med, kan et ondt kvinnfolk sette igang. I samme grend bodde det en som het Titta Grå og hun var av den rette ullen. Til henne gikk fanden og spurte om hun ikke var god til å sette dem sammen så de kom i hårene på hverandre. Det var vel ikke så farlig mente hun, og fikk hun bare en ny ulltrøye og et rannet skjørt med røde og grønne og blå renner, så skulle hun nok stelle det slik at fanden selv ikke kunne gjøre det bedre, mente hun. Ja, det var fanden fornøyd med og så skiltes de to.
Straks om morgenen etter, så snart mannen var dratt til skogs, kom Titta Grå til konen. ”Guds morgen og takk for sist”, sa hun og gjorde seg så blid og mild. ”Guds morgen og selv takk”, sa kona. ”Det er en riktig sjelden mann du har, du,” sa Titta Grå. ”Ja, Gud skje lov for mannen min,” sa kona. ”Når den første snøen faller i høst, så er det seksogtredve år siden vi kom sammen, og aldri så meget som ett eneste ondt ord er det kommet fra hans munn i alle de årene,” sa hun. Titta Grå holdt med henne, hun, kan du vite. ”Ja, det er nok en av de likeste som noensinne har stukket ben i et par bukser her i verden,” sa hun. ”Men ellers vet jeg folk som har enedes like godt som dere, og enda har det kommet rusk i melken til sist.” ”Stakkars dem da,” sa kona. ”Men før jeg tenker musen yngler i øret på katten, før det skjer med oss.” Ja, det var vel så det. Titta Grå var ikke den som ville tro slikt hun heller, men føre var enn etter snar. Titta Grå snakket kona rundt og kona kunne ikke si imot. ”Hør her,” sa Titta Grå, for nå hadde hun snakket kona helt rundt, ”om du tar en rakekniv og drar den tre ganger mot solen og så skjærer du tre skjeggestrå av halsen på mannen din en natt mens hans sover og så tar du å brenner opp de stråene og han vil aldri bli sint på deg.” Kona mente at hun aldri trengte å bruke den lærdommen, men hun takket for rådet.
Nå gikk Titta Grå til skogen hvor mannen arbeidet. ”Guds morgen og takk for sist, far,” sa hun. ”Guds morgen og takk selv,” sa mannen. ”Det er da en inderlig snill og god kone du ha,” sa hun. ”Der sa du et sant ord,” sa mannen. ”Bedre kvinnfolk er det ikke på denne siden av solen og aldri har det vært det heller.” ”Kan vel være det,” sa Titta Grå, ”men Eva var slik hun også ør den onde fikk tak i henne.”. ”ja, ja,” sa mannen, ”min kone er ikke av det slaget, hun setter ikke sin fot hvor slike djeveltøy vanker.” ”Fanden sniker seg inn over alt”, sa Titta Grå, ”selv et nåløye! For ham er ingen sikkert!” ”Du prater som du har vett til,” sa mannen, han ble sint. ”Det blir natt på lyse dagen før kona mi gjør noe ille, bare så du vet det.” ”Jeg sier bare pass deg for rakekniven i natt”, sa Titta Grå og la i vei.
Mannen ble så underlig i skallen som om han hadde trillet på hodet fra kirketårnet. Men hvordan det nå enn var, så ble han stående der å gruble og grunne. Isch! Det var bare en fæl kjerring som ville sette vondt imellom dem. Men alt det han arbeidet der i skogen, så kunne han ikke få det ut av hodet igjen, det som Titta Grå hadde smuglet inn. Da han kom hjem om kvelden så var han så taus og sørgmodig at kona aldri hadde sett ham slik, så underlig var han. ”Gud vet hvordan det kan være med mannen min,” tenkte hun, og så husket hun med det samme hva Titta Grå hadde sagt. Det er likeså godt jeg tar av ham de tre skjeggestråene, tenkte hun, for en kan vel vite at når en har hatt lykken i huset i seksogtredve år, så vil en ikke den skal jages ut i en håndvending. Men snakke til mannen, det trøstet hun seg ikke til – hun bare ba om å få låne rakekniven hans.
Det fikk hun også, men mannen sukket han og tenkte: Tro hun kan ville meg ille? Tro hun kan det? Å nei, det er da aldeles umulig. Men han satte øksen ved sengen, og så gikk de og la seg. Da det led frampå natten spurte kona: ”Sover du, far?”. Det ga et støkk i mannen, men han sa ikke et eneste ord, og kona smøg seg opp og tente lys. Det hamret og banket i hjertet på mannen. Så tok hun rakekniven, dro den to, tre ganger over fangskinnsremmen for å gjøre den skarp og gikk til sengen. Blodet strømmet til hodet på mannen, han lå som en sten og flyttet hånden til øksen. SÅ gikk hun frem for å skjære de tre skjeggestråene av ham. Men idet hun huket seg framover, fløy mannen opp som en pil og fikk tak i øksen, og så hugget han til kona så han kløvet hodet i ett eneste hugg, og hun falt død om på gulvet. Så galt hadde han vel ikke trodd det skulle gå. Han ble angerfull og bedrøvet og han visste ingen annen råd. Han reiste den samme veien som han hadde sendt kona, han tok kniven og skar over halsen på seg selv.
I det samme hørte han at det lo utenfor og vendte øynene mot vinduet. Der fikk han se Titta Grå og så døde han. Nå var hun glad, kan du vite, for det fanden ikke maktet det var hun istand til å gjøre. Fanden var ikke langt borte han heller. Han kom med skjørt og trøye hengende på en lang hesjestaur og holdt dem imot henne.
”Kom nærmere så jeg får ta deg i hånden og takke”, sa hun. ”Nei, hold deg i fra meg,” sa han og verget seg med stauren og stakk etter henne. ”De kaller meg for den slemme og den onde og slikt noe, men så ond som du er, det er jeg da allikevel ikke. Se her”, sa han, ”ta det du skal ha, så blir jeg kvitt deg,” og dermed slang han stauren og klærne til henne og satte på sprang det beste han hadde lært, så redd var han.
Titta Grå sto der og glodde og undret seg. Mens hun glante som best, kom det to hvite duer flagrende ut av stuen og fløy like opp i himmelens skyer. Det var mannen og kona det, for skjønt hun ville dem ille, ville vårherre dem bedre. Men hvem som vil ta Titta Grå, når fanden ikke vil ha noe med henne å gjøre, det er ikke godt å vite.