Kilde: Åsnan som spillde guld och andre sagor, Eshat Ayata

Herr Loppe og frøken lus var naboer. En dag samlet de andre naboene seg for å snakke om deres situasjon. ”Vi må gjøre det slik at herr loppe og frøken lus gifter seg med hverandre”, ble de enige om.

Områdets eldste og mest respekterte loppe gikk sammen med noen andre lopper hjem til frøken lus. Frøken lus tok imot sine gjester i døren og ba dem stige inn. Gjestene kom inn og slo seg ned. Etter litt småprat tok deres talsmann til ordet:

”Kjære frøken lus, du vet vi alle liker deg meget godt. Derfor har vi alle kommet på besøk til deg. Som du vet er din nærmeste nabo, herr loppe, også noen vi liker meget godt. Han er kreativ og en intelligent loppe. Dere er begge ugifte. Vi ønsker at dere gifter dere med hverandre. Vi ser jo helst at det ikke finnes ungkarer og jomfruer i vårt område. Alle bør være gift.” De andre eldre loppene bisto: ”Vår kjære datter, frøken lus, vi tror ikke at du motsier vårt forslag. Men med alles hjelp skal vi nok få gjort et ektepar av dere.”

Frøken Lus rødmet. Hun sa: ”Om dere anser at dette er til det beste, har jeg ingen innvendinger. Hun gikk med på forslaget. Forberedelsene begynte allerede dagen etter. Det trengtes ingen vogn for å kjøre bruden til brudgommen. Frøken lus kunne jo selv gå fra sitt hus til herr loppes hus, de var jo naboer. På festen estet og danset alle lopper og lus som hadde samlet seg.

Det gikk en tid. Så kom vinteren, en riktig ulvevinter. Kulden slo til og det snødde i uker. Veien ble stengt på grunn av snømassene. Snøen lå meterhøy på hustakene. Kontakten med omverden ble brutt. Etter å ha holdt ut en uke, sa ru lus: ”Snille mann, prøv å åpne døren og redd oss fra denne isoleringen.” Han tok på seg sin varme pels og gikk ut med en spade for å måke snø. Da han var ferdig med det, gikk han opp på taket for å gjøre ren skorsteinen. I mens tente fru lus ilden og satte en gryte på ilden for å lage en suppe. Den begynte å koke etter en stund. Fru lus rørte i suppen og mumlet for seg selv: ”Min pelskledde mann, min mustasje prydede mann, skynd deg nå og kom og et suppe, min stilige mann. Det kan snø så mye det vil, det spiller ingen rolle. Det viktigste er at du er hos meg, min sjarmerende mann. Loppa fikk bort all snøen oppe på taket. Da han var på vei ned, gled han og ramlet. Han slo hodet i en istapp og døde med det samme.

Imens sto fru lus der nede og rørte i suppen. Timene gikk. Omsider ble hun urolig over at mannen ikke dukket opp. Hun sa til seg selv: ”Hvorfor kommer han ikke? Har det skjedd noe?” Hun gikk ut av huset. Der så hun sin mann ligge død på bakken. Hun skrek høyt. Så begynte hun å gråte. Etter en stund gikk hun opp på taket og ropte så høyt at alle naboene hørte det: ”Min pelskledde mann, min løve, døde da han skulle ta bort en snø haug så stort som et berg.” Naboene kom løpende. Det ble begravelse. Alle besøkte fru lus og deltok i sorgen. Da fru lus sto og gråt ved porten, kom en kråke flyvende og syntes synd på henne. ”Hva har skjedd fru lus?”, spurte den. ”Min tapre mann, mitt løvehjerte, min pelskledde husbond falt og døde.” ”Akk, akk, jeg beklager så mye”; sa kråka. Han gråt en skvett sammen med lusen. Så fløy sorgfull og bedrøvet sin vei. Han slo seg ned på en gren. Der mistet han alle sine fjær. Da treet så hvor bedrøvet kråka var, sprute den: ”hva har skjedd, bror Kråke? Hvorfor ser du så nedstemt ut?” ”Fru lus har blitt rammet av en stor ulykke. Den tapre mannen med løvehjerte, hennes pelskledde husbond ramlet og døde.” ”Akk, akk”, sa treet.

Treet begynte å sørge. Det var så knust at det tapte alt sitt løv. Det kom gående en ku forbi. Da det så treet, spurte det: ”Hva har skjedd bror tre? Hvorfor henger du slik med grenene?” ”Fru lus har blitt rammet av en stor ulykke. Den tapre mannen med løvehjerte, hennes pelskledde husbond ramlet og døde. Kråka mistet sine silkeglansede fjær og ble naken.” Når kua hørte dette, sa hun: ”Akk, akk”. Halen og ørene falt av kua. Den slepte seg avgårde og kom fram til et veikryss. Der så hun en kilde. All sorgen hadde gjort henne tørr i strupen og nå var hun tørst. Hun bøyde seg ned for å drikke av kilden. Da så kilden hvor trist hun var og spurte: ”Hva har skjedd søster ku? Hvorfor ser du så bedrøvet ut?” Kua svarte: ”Fru lus har blitt rammet av en stor ulykke. Den tapre mannen med løvehjerte, hennes pelskledde husbond ramlet og døde. Kråka mistet sine silkeglansede fjær og ble naken. Treet har mistet alle sine blader.” Da kilden hørte det, sa den: ”Akk, akk.”

Kilden begynte å gråte blod. Samme dag gikk sultanens datter forbi for å fylle sin vannkrukke med vann. Da hun bøyde seg over kilden, så hun hvordan det var fatt med den. ”Hva hendt bror kilde?” ”Det verste som kan skje. Fru lus har blitt rammet av en stor ulykke. Den tapre mannen med løvehjerte, hennes pelskledde husbond ramlet og døde. Kråka mistet sine silkeglansede fjær og ble naken. Treet har mistet alle sine blader. Kua har mistet sine ører og hale.” Da prinsessen fikk høre det, sa hun: ”Akk, akk.” Hun ble så trist at hun knuste kannen. I mens ventet moren, dronningen, på henne. Da hennes datter aldri kom, gikk hun tilslutt selv til kilden. Hun så datteren var bedrøvet og sa: ”Hva har skjedd min datter?” ”Fru lus har blitt rammet av en stor ulykke. Den tapre mannen med løvehjerte, hennes pelskledde husbond ramlet og døde. Kråka mistet sine silkeglansede fjær og ble naken. Treet har mistet alle sine blader. Kua har mistet sine ører og hale. Kilden gråter blod.” ”Akk, akk,” sa dronningen.

Det første hun gjorde var å skjære bort sine bryst. Sultanen ventet og ventet på sin hustru og datter. Men ingen kom. Tilslutt ble han urolig og gikk for å lete etter dem. Ved kilden møttes av synet av sin gråtende kone og datter. Han spurte dem: ”Hva har skjedd?” ”Fru lus har blitt rammet av en stor ulykke. Den tapre mannen med løvehjerte, hennes pelskledde husbond ramlet og døde. Kråka mistet sine silkeglansede fjær og ble naken. Treet har mistet alle sine blader. Kua har mistet sine ører og hale. Kilden gråter blod. Vår datter har knust kannen og jeg har skåret av meg mine bryster.” Da sultanen så alt dette, hugg av sine armer av seg. Deretter tok fortellingen livet av seg selv.

Comments

comments