Jeg lurer på eventyr som ”Kvitebjørn Kong Valemon”, ”Skjønnheten og udyret” og de lignende variantene forteller om menneskers eller kanskje kvinner tiltrekning mot beistet, enten det er hunder, hester eller kjeltringer. Jeg har vært borte i alle tre og av rent praktiske grunner var det bikkja som vant til slutt.

Her skal jeg se nærmere på artikkelen: Østenfor sol og vestenfor måne – eit klassisk eventyr i europeisk og norsk tradisjon, av Olav Solberg.

Hva har så denne artikkelen med tittelen på innlegget å gjøre? Det skal jeg komme tilbake til. Formen til muntlig fortellerkunst blir ansett for å være en demokratisk form, alle kan lytte til en fortelling og fortelleren er en del av det fellesskapet fortelleren opptrer i. Men både form og innhold har vært knyttet til en sterk kulturregulerende norm. Fortelleren har vært tilstede for å ivareta en autoritets holdning. Koder, språk og strukturer skulle ivareta et bestemt felleskap og ikke de uinnvidde.

En fortelling er formidlet ut fra en rekke valg som tilpasses den konteksten man formidler i. Det er altså en rekke elementer som blir valgt bort i en fortelling.

Den nevnte artikkelen over redegjør for undereventyret «Østenfor sol og vestenfor måne», et populært eventyr som det finnes mange varianter av i Norge og som strekker seg tilbake til Romerrikets Apuleius og hans fortelling om Amor og Psyche. Hos Apuleius, skriver Solberg, ser man allerede at eventyrformen ikke hadde noe status og ble gjerne knyttet til kvinner. Et bilde som lenge ble ved denne formen for utøvende kunst. I den franske salongene på 1600 tallet var riktignok formen en del av aristokratiets uttrykksform, spesielt blant de kvinnelige forfatterne. Forfatterne brukte eventyrformen til å speile adelslivet og få fram det de anså som undertrykkende, og det er også her vi finner den mest kjente varianten av dette eventyret: Skjønnheten og udyret av Beaumont. En ganske lik variant av dette eventyret av Beaumont er skrevet ned fra Setesdal, men i overføringen fra det skriftlige til det muntlige har eventyret blitt skjematisert og forkortet. Dog er både rosemotivet og speilmotivet som man finner i den litterære versjonen ivaretatt i den muntlige formen. MEN, dette er en versjon Asbjørnsen og Moe valgte bort til fordel for «Kvitebjørn Kong Valemon» variantene, hvorfor? En av hovedgrunnene er at Asbjørnsen og Moe så etter det norrøne, de skulle bedrive nasjonsbygging og inspirert av brødrene Grimm kunne de ikke ta i noe som representerte en adel, det franske aristokratiet. Dessuten ble dette ansett for å være en litterær tradisjon og ikke en muntlig, som de var på jakt etter. Gjennom fokus på det mytiske opphavet formidlet man en «nasjons fortid.» Da brødrene Grimm samlet sine eventyr, hadde Tyskland vært i krig med Frankrike, så fokus var å finne det ekte tyske, som ironisk nok ofte var folkeeventyr som kom fra franske samlinger. Den samme sårheten mot dansk kulturdominans finnes i samlingene til Asbjørnsen og Moe. Men kanskje det mest urovekkende var at de franske salonger besto av primært kvinner, og det skulle de senere mannlige innsamlerne ha seg frabedt:

«sjølve den kvinnedominerte salongkulturen var etter revolusjonen i 1789 oppfatta som bortimot moralsk forkasteleg.»

Jeg tror at det i en fortelling ligger en rekke kulturelle koder som vi forholde oss til idet vi skal overføre fortellingen til en ny kontekst. Vi kan derfor ikke bare ta en fortelling, lære oss den og formidle den videre. Vi må studere motivene i eventyret og tilpasse dette samtiden. Vi kan ikke henge oss opp i en tro at det skriftlige representerer en sannhet når det kommer til tradisjonstoff, samtidig skal vi ikke avfeie tradisjonen helt. Å være demokratisk er også å samtale med fortiden.

Comments

comments