Studentene på fortellerkunst skal denne uken ut i skolen og fortelle og jeg tenkte at jeg skulle ta for meg noen av de artiklene og kapitlene de har på pensum som dreier seg om emnet fortelling og barn.

I kapitlet “The role of traditional stories in language teaching and learning”, ser forfatteren Martha Bean på folkeeventyret. Hun innleder med å fortelle at folkeeventyrene har en universell mal som går på tvers av kulturer, denne malen går igjen i mange typer fortellinger som en hovedkarakter, handlingssekvenser, problem som skal løses. Malen gjør det også enkelt å bruke fortelling i språkundervisning, for alle kjenner igjen en fortelling.

Ved for eksempel bruke tradisjonelle fortellinger fra samme kulturelle bakgrunn som det språket de lærer seg, for elever en snarvei til å forstå en kultur, denne kulturen er også betingelsen for hvordan språket har utviklet seg. De tradisjonelle fortellingene bidrar med referanser til å forstå en annen kultur. Dette er enkelt å relatere til norske folkeeventyr, for mye av innsamlingen av disse folkeeventyrene hadde nettopp en språklig begrunnelse.

Bean hevder også at motivene man treffer i de tradisjonelle fortellingene kan tjene som metaforer for studentene: “Traditional stories, whether featuring animals or people, typically entail a struggle for survival in a challenging situation, not unlike the struggles faced by language learners as they grapple with the new idiom”.
En vesentlig del av å bruke tradisjonelle fortellinger i klasserommet er at lærerne selv blir fortellere mener Bean. Før det forteller fortellingen kan de presentere nøkkelord ved hjelper av bilder, mime eller ved å bruke elevenes morsmål. Deretter forteller læreren hvor ordene blir aktive som en del av fortellingens plot. Bean foreslår korte fortellinger som Aespos fabler til dette arbeidet. Etter at fortellingen er fortalt, kan elevene først besvare spørsmål knyttet til fortellingen, for så å prøve å gjenfortelle den selv. De kan også diskutere moralen i fortellingen og i hvilken sammenheng fortellingen kan brukes. Videre arbeid kan være at de finner tilsvarende fortellinger fra andre kulturer. Et annet eksempel Bean bruker er å la elevene skrive replikker til karakterene. Læreren forteller fortellingen og elevene sier karakterenes replikker.

I artikkelen “Windows into Children’s Thinking: A Guide to Storytelling and Dramatization” av Cheryl Wright, Chiara Bacigalupa, Tyler Black og Michael Burton fremheves det sosiale og kognitive utkommet av bruk av fortelling i barnehage og skole. Ikke bare det, hevder forfatterne, de mener at ved å studere barns fortellinger får man et innblikk i hvordan barn forholder seg til verden. Dette gir lærere nøkler til hvordan de kan legge til rette undervisningen for elevene. De skriver at “documented additional benefits of storytelling and story dramatizations, such as (1) introducing children to the process and purposes of writing, (2) allowing for the creative expression of ideas and feelings, (3) providing opportunities to build social skills, and (4) allowing children to work through ideas and experiences.” De mener det skal lite til for å bruke fortelling i læring, samt at en annen fordel er at det binder hjem og skole på en god måte, fordi de enkle virkemidlene kan lett tas i bruk hjemme.

Den tredje artikkelen snakker om spøkelsesfortellinger. Sylvia Grider i artikkelen “children’s telling of ghost stories” hevder at barn formidler spøkelsesfortellinger og får møte disse fortellingene gjennom overnattinger hos hverandre og arrangementer som “halloween” fester. Spøkelsesfortellinger er fortellinger som er direkte rettet mot å fortelles og barns formidling skjer ofte uten den voksnes medvirkning. Spøkelsesfortellinger er en benevnelse på en stor kategori av fortellinger som innebærer alt fra monstre til hjemsøkte hus. Men fortellingene har stilistiske elementer og formularer som gjør den gjenkjennbare som et fiksjonelt materiale. Som muntlig materiale skiller spøkelsesfortellingene seg fra annen folklore som folkeeventyr er at det er gjenkjennbare motiver i fortellingene, det skjer ikke i et slott, men en bakgård. Et annet element er at karakterene ofte er diffuse. Spøkelsesfortellinger gir barn innføring i struktur og utvikling av plot. Gjennom å fortelle fortellinger får barna også innsikt i sosiale funksjoner som det å lytte til hverandre. Og i følge forfatteren, lærer også disse fortellingene barn å skille mellom det som er fiksjon og det som er virkelig.

Dette var altså noe av godene ved bruk av fortelling for barn.

Comments

comments