Kilden til denne fortellingen er:
Myths and myth-makers old tales and superstitions interpreted by comparative mythology av John Fiske.
Hertug Raymond av Pitou hadde drept en mann på jakt og flyktet i frykt for hva som skulle skje. Dette brakte ham til dypet av en skog. Han red ut i kveldingen blant høye trær til midnatt. Han kom til en åpning i skogen. Der var det en fontene som glitret og speilet månen. Rett ved fontene satt det tre unge kvinner. Kvinnene var umåtelig vakre. En av dem kom Raymond i møte og før soloppgang var de to forlovet. Da tiden var inne ble kvinnen hertuginne, men mannen hadde lovet at alle lørdagene måtte hun få tilbringe alene. Han våget ikke å bryte dette i frykt for at hun skulle forsvinne. Det gikk godt i mange år, bortsett fra at alle barna fikk en eller annen lyte.
Dette førte til snakk og folk ristet på hodet og sladret om det forunderlige som måtte foregå hver lørdag. Dette snakket nådde hertugen, han begynte å bli mistenksom og tilslutt trodde han det verste.
En lørdag gikk han til hennes private rom, han gikk igjennom det ene tomme rommet etter det andre. Tilslutt kom han til en lukket dør som førte inn i badet. Han kikket gjennom nøkkelhullet. Der fikk han se hertuginnen og hvordan hun var forandret fra midjen og ned. Den var som en fisk og hun badet som om hun var en havfrue.
Hertugen kunne ikke holde det hemmelig. En tid senere da de kranglet, kalte han henne en ekkel skapning. Da forsvant hun ut gjennom vinduet. Men etter det hjemsøkte hun stadig slottet, hver gang en hertug var i ferd med å dø.