I denne fortellingen ha jeg tatt meg nokså store friheter, sterkt inspirert av arbeidet til studenten og nå fortelleren Liv Brita Brodal engang. Jeg bearbeidet fortellingen til program jeg hadde om mat og spising.
Det var engang en lubben liten jente, med smilehull i kinn, på hender og på knær som het Marjileta. Hun var god, rund og snill. Nå er det slik at hvert 7. år skjer det en endring, så den dagen Marjileta våknet opp og var blitt 14 år, var hun som et nytt menneske. Hun var sur, grinete og sutrete. Hun hadde en tanke i hodet sitt: ”Jeg skal ikke gjøre det moren min sier, uansett hva hun sier.” Hun ville være motsatt hele verden, uansett hva som kom til å skje. Det begynte ved frokost. Hennes kjærlige mor hadde dekket til det beste hun kunne ved frokost. ”Å Marjileta”, sa hun med sin varme stemme, ”Nå må du spise mat. Du må spise frokosten, ellers vil du kaste en ulykke over familien.” Marjileta hev frokosten ut av vinduet. Fra da av spiste ikke Marjileta frokosten sin, og ulykken kom over familien. Kua melket blod og yngste søsteren fikk kolikk.
Deretter var det skolematens tur. ”Marjileta, nå må du spise skolematen din og ikke kaste den bort på veien. Det vil gi oss problemer.” Hva gjorde Marjileta? Det moren hadde sagt hun ikke skulle gjøre. Hun kastet maten og frukten i grøft på veien til skolen. Og familien fikk problemer. Maisbrødet ville ikke steke, og ikke fikk de kjernet melken. Marjileta lo og lo, for hun visste hvorfor dette skjedde.
”Spis middagen din, Marjileta, ellers vil uhell ramme oss.” Marjileta spiste ikke middagsmat og uhellet kom. Potetene ville ikke gro og eselet nektet å gå, så de fikk ikke pløyd åkeren og ikke kunne de dra til markedet for å handle inn mer mat. Og Marjileta viste hvorfor.
Marjileta ville heller ikke spise sin kveldsmat. ”Spis maten din Marjileta. Ellers ..ellers.. ja, jeg skal fortelle deg hva som vil skje. Gamle råtne hode og blodige bein vil komme”, sa hennes kjærlige mor. ”Ja, særlig”. Marjileta tenkte: ”Det som har skjedd har ikke rammet meg! Og det vil det ikke denne gangen heller.” Hun lot kveldsmaten sto igjen på bordet.
Den kvelden blåste det opp. Det ble en kraftig storm. Trærne ble revet opp med røttene, de skakke husene ble enda mer skakke. Verst var det på kirkegården, kors veltet, gamle graver åpnet seg. Menneskebein virvlet opp og havnet i en haug. Like fort som stormen var kommet, forsvant den.
Men haugen med bein, begynte å sette seg sammen. Et hode, armer og bein. Den reiset seg opp. Gamle råtne hode og blodige bein raslet, åpnet sine kjever og sa: ”Jeg er sulten. Mat, mat , jeg lukter mat.” Han raslet, ruslet bortover veien og luktet seg bort til en grøft. Der mengder med skolemat var kastet. Han åt skolematen. Han ruslet videre til et skakt hus og der i søpla lå det mengder med middagsmat, som han jafset i seg. Og utenfor kjøkken vinduet lå mengder frokost som han slafset i seg. Han åpnet døren og inn på kjøkkenet, hvor kveldsmaten sto, han åt den i seg. Og så sa han: ”Marjileta kom ned.”
Marjileta våknet, og selv om hun prøvde alle sine krefter for å sette seg i mot, hjalp det ikke. Noe var sterkere enn henne og dette noe trakk henne ut av senga, ut i gangen og inn på kjøkkenet. Der sto gamle råtne hode og blodige bein, han sa: ”Så du vil ikke spise, Marjileta.” Han pekte på henne med sin knoklete finger og svipp, så var hun borte. Hun var forvandlet til en grønn klyse på kjøkken bordet.
Tidlig neste morgen sto hennes kjærlige mor opp. Hun gikk til kjøkkenet for å gjøre i stand til frokost. Men æsj, noe ekkelt var på kjøkkenbordet. Hun tok en klut og tørket det bort, for så å skylle det i vannet. Det var slutten på den historien.