«Dette er begrepslæring det!», sa en av lærerne, noe som kanskje er det hyggeligste man kan høre som tilbakemelding når man forteller i skolen.
I går øvde jeg meg på fortellingen «Stjæle sølvender» som er en del av programmet for årets fortellerfestival og et samarbeid med komponisten Martin. Snart begynner vi øvelser med kammerorkesteret. Neste uke blir Martin med til grunnskolen, slik at han får prøvd ut det kompositoriske.
Uansett, jeg fikk øvd meg på fortellingen som danner grunnlaget for «Stjæle sølvender.» Jeg fikk kjenne på hva som fungerte og hva som knirket. Allerede etter en runde fikk en kroppslig følelse av hva som fungerte og hva som ikke var like enkelt. Enkelte motivasjoner i fortellingen måtte gjøres om. En del av fortellingen handler om å erverve seg gaver, denne motivasjonen må komme tidligere fram i fortellingen. Kongen ønsker seg gjenstander som trollet har. Men i introduksjonen, hvor kongen nevnes, må dette komme fram. For det skaper et spenningsplot som kan holde lytterne.
Enkelte gjentakelser må kuttes. Dessuten har jeg/vi lagt inn en lang regle om et rykte, som ikke fungerer. Det kan være at det fungerer med musikk, eller det må det, for notene er lagt. Men alene som forteller fungerer det ikke. Elevene falt ut for de forsto ikke begrepene og de kunne heller ikke gjenta hva jeg hadde sagt når jeg ba dem om det.
Konklusjonen er at det var i aller høyeste grad nyttig for meg å ta den runden.