Det var en gang en mann som hadde en sønn og en staselig merr. Merra var følldiger og fødte to føll. Sønnen ba sin far om å drepe det ene føllet, slik at det brune føllet kunne vokse seg stor og sterk. Dette gikk faren med på. Folen vokste fort og ble snart så stor at folk ikke hadde sett maken. Gutten ble også voksen og faren syntes at han ikke lenger kunne fø på sønnen, så en dag sa han til gutten: ”Nå er det på tide at du går ut og finner din egen lykke. Jeg er ikke mann til å ha deg hjemme lenger.” Dette gikk gutten med på, men den brune folen måtte han ha med seg. Dermed red gutten derfra.
Da de hadde reist langt og lengre enn langt kom de til en kongsgård. Gutten spurte om tjeneste der. Kongen lurte på hva han kunne gjøre. ”Jeg kan stelle hestene”, sa gutten. ”Hva vil du så ha i lønn?”, spurte kongen om , for han likte gutten. ”Ikke annet enn at jeg får plass og for og mulighet til å stelle min egen hest slik jeg steller kongens hester.” Dette syntes kongen var en rimelig lønn og ga gutten arbeid.
Gutten arbeidet godt, kongens hester ble vakre og skinnende og velfødde. Kongen likte han og enda bedre når han red sine egne hester. Dette likte ikke de andre tjenerne. De var misunnelige og satte ut et rykte om han. De sa at gutten hadde sagt at han kunne skaffe det hundene gjødde etter på torsdagskveldene. Ryktet nådde Kongen som kalte gutten til seg og sa: ”Jeg hører du kan skaffe meg det som hundene gjør etter på torsdagskvelder og det har du å skaffe.” Gutten prøvde å si imot. Men det hjalp ikke og kongen truet han på livet. Gutten gikk gråtende til stallen. Han la sitt hodet mot den varme kroppen til den brune folen. Den brune folen løftet på hodet, dyttet til han med sin myke mule og sa: ”Hva er det du gråter for?” Gutten hulket mens han fortalte hva som hadde skjedd. ”Gråt ikke, syt ikke. Dette er ingenting.”, sa den brune folen, ”Be kongen om en tønne med malt, en tønne med salt og en tønne med nymalt rug. Så skal vi skaffe det som hundene gjør etter på torsdagskveld.” Kongen hadde gitt gladelig det dobbelte for han var lei av å få nattesøvnen ødelagt av hundenes bjeffing.
Gutten og den brune folen red langt og lengre enn langt. ”Hører du noe?” spurte folen etter et stykke. ”Jeg hører noe som sukker”, sa gutten. ”Da skal du skjære hull på maltsekken”, sa folen. Dette gjorde gutten og de red videre. Etter et stykke sa folen: ”Hører du noe?” Jeg hører noe som drønner så heiene rister”, sa gutten. ”Da skal du skjære hull på saltsekken”, sa folen. Gutten så gjorde og de red videre. ”Hører du noe?” spurte folen om etter et stykke. ”Jeg hører noe som sukker så det drønner og rister.”, sa gutten. ”Da skal du skjære hull på rugsekken”, sa folen. De red videre.
Etter langt og lengre enn langt kom de til et fjell. Dette fjellet var så høyt at du ikke kunne se toppen av det. Den brune folen stoppet og sa: ”Vi rir opp fjellet. Jeg spenner opp en dør og du griper rundt deg uten å glo. Du griper hardt, men vær rask ellers springer jeg vekk og da detter du ned og slår deg i hjel.” Det gikk som folen hadde sagt, han spente opp døren, gutten var raskt og grep hardt etter noe og de sprang ned fjellet. Da de var nede, åpnet gutten hånden og så han hadde tre gullhår i hånden. Disse ga han til kongen og dermed sluttet hundene å gjø om torsdagskveldene.
Kongen likte ikke gutten mindre. Han lot gutten komme inn og holde han med selskap ved måltidene og sammen snakket de om alt mulig. Dette gjorde selvfølgelig de andre tjenerne enda mer opprømte. De satte ut et rykte om at gutten kunne få fatt på den jomfruen som eide de tre gullhårene.
Ryktet nådde kongen som kalte gutten til seg og sa: ”Jeg hører du kan skaffe meg den jomfruen som eier disse tre gullhårene.” Gutten prøvde å si imot. Men det hjalp ikke og kongen truet han på livet. Gutten gikk gråtende til stallen. Han la sitt hodet mot den varme kroppen til den brune folen. Den brune folen løftet på hodet, dyttet til han med sin myke mule og sa: ”Hva er det du gråter for?” Gutten hulket mens han fortalte hva som hadde skjedd. ”Gråt ikke, syt ikke. Dette er ingenting.”, sa den brune folen, ”Be kongen om stålsko som kan festes til mine hover og det vakreste bissel han eier så skal vi nok få tak på den jomfruen som bar de tre gullhår.” Det var ikke nei i kongens munn for så lengtet han nå etter denne jomfruen.
De red avgårde og etter langt og lengre enn langt kom de til et fjell. Dette fjellet var så høyt at det nådde himmelkanten. Den brune folen stoppet og sa: ”Vi rir opp fjellet. Jeg spenner opp en dør og du griper rundt deg uten å glo. Vær rask ellers springer jeg vekk og da detter du ned og slår deg i hjel.” Det gikk som folen hadde sagt, han spente opp døren, gutten var rask og grep jomfruen. De red raskt hjem til kongen. Kongen var fra seg, han visste ikke hvilket ben han skulle stå på. Jomfruen var ven og vakker og kongen ville straks ha henne til dronning. Hun svarte ja, men på en betingelse. ”Først må du hente den gullringen jeg slapp ned i havet for lenge siden.” ”Men hvordan skal jeg gjøre det da?”, spurte kongen. ”Det kan ikke noe menneske makte.” ”Å, det er ikke så mye for den som red opp fjellet!”, sa jomfruen.
Kongen kalte gutten til seg og sa: ”Du skal hente den gullringen som jomfruen lot synke ned i havet for lenge siden!” Gutten sa: ”Det kan jeg ikke gjøre!” Men det hjalp ikke og kongen truet han på livet: ”Det er ett av to, enten bringer du ringen hit eller så er det av med hodet.” Gutten gikk gråtende til stallen. Han la sitt hodet mot den varme kroppen til den brune folen. Den brune folen løftet på hodet, dyttet til han med sin myke mule og sa: ”Hva er det du gråter for?” Gutten hulket mens han fortalte hva som hadde skjedd. ”Nå er tiden for å gråte.”, sa den brune folen, ”Men vi må friste og prøve. Be kongen om 12 huder og et vakkert bissel smidd av det reneste jern, så skal vi prøve å få tak i ringen.” Det var ikke nei i kongens munn for så lengtet han etter å gifte seg med denne jomfruen. Da alt var på plass tok gutten til å ri. De reiste langt og lengre enn langt. De red til de kom til en grønn slette. Her stoppet den brune folen og sa: ”Lytt til det jeg nå sier! Jeg legger meg ned, legg på meg de tolv hudene, spring opp på steinen og rist i bisselet, da vil du se……… klarer du dette er vi frelste, klarer du det ikke er vi begge døde.” Gutten gjorde som folen hadde sagt og da han ristet i bisselet, varte det ikke lenge før en havhest kom løpende, og brautende, så jorden ristet og skalv. Havhesten rev i hudene som om de var laget av papir. Gutten ristet på bisselet enda en gang. Havhesten løftet på hodet og kom pesende. Men gutten gjorde nøyaktig det folen hadde sagt. Han sto stille til havhesten var nær og gutten kastet bisselet inn i munnen på havhesten, og hoppet opp på ryggen dens. Havhesten lød gutten som snudde han og så bar det utover havet så vannet sto som røyk rundt dem. Den brune folen fulgte etter og svømte ut i vannet. Slik holdt de på til de nådde horisonten. Da ropte den brune folen: ”Vi må stanse litt, jeg vil under.” Så dykket hesten ned i det dype havet. Han kavet både lenge og vel, men han fant ikke ringen. De svømte videre et langt stykke. Igjen stoppet de og igjen dykket den brune folen under. Men ikke hadde han funnet og ikke fant han ringen. De måtte da reise enda lenger ut.
Igjen stoppet de. Denne gangen tok den brune folen fart, spente fra og for like ned til bunnen. Han var borte lenge, så lenge at de ikke lenger kan huske hvor lenge, så lenge at gutten var iferd med å gi opp. Tilslutt kom et hode tilsyne i vannskorpa og den brune folen hadde ringen i munnen. Men han orket ikke mer, livet seg ut av han og han sank ned igjen. Gutten gråt, han ville etter, men havhesten satte opp farten og for mot land. Havhesten for til kongsgården. Jomfruen var lykkelig, for hun holdt av ringen som sitt eget liv. Kongen syntes ringen var så vakker at han ville ha den selv, men jomfruen ville ikke gi den fra seg.
Gutten gråt dag og natt etter sin gode venn den brune folen. Kongen prøvde sitt beste for å glede han. Han ga han stallens nest beste hest, kledde han opp fra topp til tå som om han var en prins, han lot han sitte ved sitt eget bord og lovet å ta seg av han. Men det nyttet ikke, han gråt nesten øynene ut av seg. Jomfruen grep tilslutt et sverd og hogg hodet av han.
Så satte hun det på igjen, smurte inn med salve, så gutten var like levende som før. Nå sørget gutten ikke lenger og ikke bare det, han var så ven og vakker, stolt og sterk at det lyste av han. Når kongen fikk se dette, sa han: ”Jeg har så mye å tenke på støtt og stadig. Jeg har så mye å sørge over som jeg skulle ønske jeg kunne bli kvitt”, sa han ”Kan du ikke hogge hodet av meg også, så jeg glemmer alle mine sorger.” Jo, det kunne jomfruen. Hun hogg hodet av kongen og satte det på, kongen løp bort i speilet og så på seg selv. ”Nei, det holder ikke”, sa han, ”Fortsatt sørger jeg. Du får gjøre det engang til.” Jomfruen gjorde det, men denne gangen satte hun det ikke på igjen. De ga kongen en verdig begravelse. Gutten overtok kongens rike og giftet seg med jomfruen. De feiret og drakk lenge og noen sier at det varte enda lenger. Dette har jeg selv hørt, og lyver den jeg hørte det av, så lyver jeg også.