Basert på spørreundersøkelsen gjennomført våren 2020, går jeg gjennom noen punkter man kan tenke på når det kommer til å arrangere noe som er tilknyttet muntlig fortellerkunst. I forrige innlegg her, skrev jeg om fortellerrom. Nå vil jeg skrive noe om hva en fortellersituasjon er.

En fortellersituasjon er en sosial situasjon hvor det er tette bånd mellom forteller, fortelling og lytter. Fortellingen er fokus for situasjonen, det er derfor man er samlet. Selv om fortellingen er fokus, er ikke fortelleren usynlig, fortelleren har en identitet og denne identiteten er relasjonell, den påvirkes av de som er nærværende (Bishop, 2006).

Performance teoretikeren Richard Schechners skriver i en artikkel på 1970 tallet om ulike former for dramaturgi som fordrer ulike forhold til publikum. Han bruker begrepene «transported» og «transformed» – altså forflytning og forvandling (Schechner).

Forvandling betyr at den utøvende og publikum vil gjennom en forestilling bli endret. Transformasjon antyder at dette handler om en stor og varig endring: i struktur, utseende, karakter eller funksjon. Man blir noe annet, og ofte handler dette også om bevissthet, man har en endret bevissthetstilstand, en ny oppfatning av seg selv eller sin sosiale / fysiske verden, en omstilling i tro, følelser, kunnskap, forståelse ; en revidert og vedvarende fremvoksende sinnstilstand og følelser. (Myerhoff, 1990/2012, s. 245)

Dette er sjelden oppnåelig i en forestilling, selv man om ofte har intensjoner eller ønske om en form for endring hos lytterne. Det fleste forestillinger handler om transportering eller forflytning. Vi blir gjennom en forestilling forflyttet til et annet sted og ved slutten av en forestilling er vi tilbake der vi begynte. Fortelleren bør være klar over denne overgangen mellom det virkelige og fysiske rommet man oppholder seg i og forflytningen til den imaginære fortellerverden og tilbake.

I denne situasjonen foregår det utveksling av energi. Dette skal sørge for et nærvær i situasjonen, hvor alle er tilstede. Det handler ikke kun om et fysisk nærvær, men også om en mental tilstedeværelse. Når vi lytter tolker vi utfra egne referanser, vi forestiller oss det som skjer.

Filosofen Jacques Ranciere betrakter potensiale ved teatret som et sted hvor publikum kan konfrontere sitt selv gjennom et kollektiv (Ranciére, 2009). Der blir man observant på sin egen situasjon og kan diskutere egne interesser. Dette kan overføres til en fortellersituasjon. Å lytte og å betrakte er faktisk ikke passive handlinger. Å lytte er en krevende handling fordi det foregår en aktiv og komplisert oversettelse og fortolkning i det man lytter til en fortelling. Fortelleren overfører kunnskap og kompetanse i en estetisk situasjon, og i følge Ranciere oppstår da det tredje – et noe som ingen eier i situasjonen (Ranciére, 2009). Her er lytteren hovedperson i egen fortelling, samtidig som den individuelle befinner seg i et kollektiv som deler et intellekt gjennom å erfare noe sammen.

Hva vil dette i praksis bety? For det første lager man en slags usynlig kontrakt med lytteren. Dette er gjerne at man åpner med en samtale for å bli kjent med lytterne og for at de skal bli vant til å høre din stemme og lignende. Mens man forteller, kan man legge inn kommentarer som styrker situasjonen man befinner seg i.

Blikk-kontakt med lytteren er helt essensielt, da føler lytteren seg som en del av situasjonen og får en rolle både i fortellingen og kollektivet som er tilstede. Fortelleren ser sine fortellere for å tilpasse fortellingen til situasjonen man befinner seg i.

Økonomisering er et annet trekk som bør prege situasjonen, det vil si at fortelleren ikke overbelaster fortellersituasjonen med virkemidler, økonomisering vil si å gi rom til lytterens nærvær og mulighet for innlevelse og ikke minst refleksjon og tolkning som foregår mens man lytter. Økonomisering handler også om å gripe Kairos øyeblikket, altså om kunne utrykke noe til rett tid.

Litteratur

Myerhoff, B. (1990/2012). The transformation of consciousness in ritual performances: some thoughts and questions. I R. Schechner, & W. Appel, By Means of Performance Intercultural Studies of Theatre and Ritual (ss. 245-249). Cambridge University Press.
Bishop, C. (2006). Participation documents of contemporary art. London: Whitecapel Gallery and The MIT Press.
Blau, H. (1988). Hysteria, crabs, gospel, and random access: ring around the audience. Studies in the literary imagination, Vol.21 (2),.
Schechner, R. (u.d.). Performers and specatators Transported and transformed.

Comments

comments