Som forteller er jeg fascinert av den konsentrasjon som oppstår når man forteller en fortelling.  Under en fortellersituasjon, gjerne innenfor pedagogiske rammer, sitter vi ofte i en sirkel. Roger Hamilton skriver i boken ”The last storyteller:

The audience sits around the storyteller forming a circle known as the halka. The significance of the halka cannot be overstated, according to Abdessalam el Hakouni: Halka means circle, ring or link. The halka is the universe because that was imagined to be circular. The earth is circular and all the stars and planets gravitating around it form a circle. The halka is a circle of people. At the centre of that circle is the performer. There is not just one ring because a halka is one piece of a chain. The storytellers are links in a chain that had been unbroken for almost1,000 years. The concept of this circle has its roots in the nomadic life of the country’s peasants who lived in a duwar (another word for circle). In medieval Moroccan society, a duwar was a circle of tents erected by nomads, inside of which they kept their cattle to ensure their safety.

Men hva er egentlig en fortellersirkel? I et forsøk på å forstå hva en fortellersirkel er har vi (en masterstudent og jeg) lest en rekke tilgjengelig lærebøker i muntlig fortellerkunst utgitt i perioden 1917 – 2012. Lærebøkene innenfor denne undersøkelsen har vært utgitt på engelsk, dansk og norsk og vi mener at med vårt utvalg dekker vi godt dette fagområdet. Flere av bøkene er sentrale innenfor studiene i fortellerkunst og muntlig fortelling ved HiOA. I denne analysen har vi hatt en abduktiv tilnærming. Vi har sett på lærebøkene som en topologi hvor vi ikke vet helt hva vi ser etter eller hva vi finner utover at vi har lett ord som ”ring” og ”sirkel” for å finne mønstre som danner grunnlag for videre arbeid.

Gjennom lærebøkene oppdager vi en relativt uoversiktlig bruk av ”fortellersirkel”, vi finner ord som ringfortelling, klassering og beskrivelser som å ”sitte i sirkel”. Vi kan forsøksvis sortere funnene under følgende:

  • Som en formasjon av en gruppe under ulike øvelser

Hos A. Gersie (1992) brukes det å sitte i en sirkel gjennomgående under utførelse av ulike øvelser innenfor den metodikken hun kaller «storymaking». Hos Børresen m.fl. (2012) beskrives sirkelen som den beste formasjon fordi da kan alle se og høre hverandre.

  • Som en egen fortellertype

Hambro m.fl. og Jerstad (2007) bruker fortellersirkel og ringfortelling om en egen type fortelling hvor en gruppe skaper en fortelling sammen.

  • Som en metode

Hos Flarup (2004) brukes «storycircles» som en egen metode innenfor organisasjonslivet. Metoden går kort ut på å samle fortellinger fra ansatte i en organisasjon, gi fortellingene en form og så sende de tilbake til organisasjonen.

  • Som gjenfortelling

Hos Karsrud (2010) og Grainger (1997) anbefales det å sitte i sirkel under gjenfortelling av en fortelling deltakerne (elevene) har hørt.

  • Som markering av et fortellerrom

Thonsgaard (2004) bruker fortellersirkelen beskrevet i Dekameronen som et eksempel på hvordan man kan differensiere fortellerrom fra fortellersted. Karsrud (2010) snakker om «klassering» for å tydeliggjøre et kodeskifte i et klasserom. Og det er her min interesse ligger. For å markere dette rommet bruker Hambro m.fl.(), Karsrud (2010), Grainger (1997) og Børresen m.fl. (2012) en (forteller)stol og eller en gjenstand (fortellerstav) som fokus i en fortellersituasjon. Jeg tolker det dithen at i dette ligger det en uuttalt estetikk tilstede i dannelsen av dette fortellerrommet.

Samlet kan man si at fortellersirkelen danner en helhetlig opplevelse av den anvendte muntlige fortellerkunsten, spesielt innenfor pedagogikk.

Comments

comments