I går var det sist dag med fortellerrazzia, vi gjorde unna tre skoler i løpet av dagen. På en av skolene er det en herlig ansatt. Jeg glemmer henne mellom hver dag til hun brått dukker opp som kulturkontakt. Hun er alltid overstrømmende, bokstavelig talt, når hun ser oss. I går kom hun gående med en heksehatt og fortalte om merkene på hatten, et poeng som jeg tror gikk oss hus forbi. Skravla går unna med alle typer digresjoner og inneholder alt fra info om hvor vi skal være til forestillinger hun har sett, alt er uten struktur for oss som bare ser henne en gang i året, så i løpet av samtalen er vi nok mer forvirret enn vi utgangspunktet ville ha vært. Men alt dette gjør ingenting for hun har et nærvær vi ikke kan være foruten. I går ønsket hun oss velkommen og fikk oss i gang.
I en pause slang hun seg ned i stolen ved siden av oss og fortsatte med sin energifylte fyrverkeri samtale. Verken hun eller vi merket vel den lille fadesen hun da hadde begått. Ikke før hun, midt i en setning, forsvant videre, oppdaget Thor-André i blanding av fryd og fortvilelse, at hun hadde sittet i stykker matpakken hans. En matpakke TA hadde kjøpt i anledning dagen. En sånn med trekanter du forbinder med britisk sandwich og som du får kjøpt på Narvesen tidlig om morgen. De sirlig skivede brødskivene med godt pålegg var blitt godt blandet til en blanding av salat og grøt under et varmt sete.
Uansett, takk til de fine Marianne, Synne og Thor-André som bidro med fortellinger denne uken.