Dette innlegget er en fortsettelse på arbeidet med modellen som er presentert her. Som med minnet, ser man i modellen at det er et annet element som går igjen, nemlig temporalitet eller en forståelse og behandling av tid. På samme måte som med minnet, er tiden alltid noe som er tilstede.

Det første du kan tenke på er tiden fortellingen kommer fra. Er det en fortelling fra vår samtid, eller som et folkeeventyr som referer til en bestemt kulturell tid? Det siste er viktig, fordi når vi forteller fortellinger fra andre tider, skal vi være klar over de kulturelle kodene som befinner seg i fortellingen. Ofte representerer disse fortellingene tankemodeller som kanskje ikke lenger stemmer med vår samtid, det kan for eksempel være synet på kjønn, eller at det er motiver i fortellingen som ikke er aktuelle nå. Et eksempel på det er skjemteeventyr som ble fortalt for å gjøre narr av autoriteter som prest og skattefut. I dag vil ikke disse tankene være aktuelle, fordi vi ikke har behov for å kanalisere en slik frustrasjon som kanskje bor i fortellingen. Da er også tiden vi forteller fortellingen inn i viktig, samtaler fortellingen med noe i vår samtid? Vi velger ut de motivene i fortellingen som er i dialog med den tiden den fortelles inn i. Folkeeventyr kan kalles tidløse, det er noe med disse fortellingene som har ført til at de har overlevd, de tar dermed opp noe eksistensielt som går på tvers av tid, og som binder oss med fortid og framtid.

Når vi arbeider med en fortelling, arbeider vi også med tid. Hvor lang tid tar det å arbeide med fortellingen, når på døgnet arbeider vi med fortellingen? Noen fortellinger forstår vi raskt, mens andre må vi arbeide med over lengre perioder. Noen fortellinger kan til og med ta år å forstå betydningen av.

Så møter du lytterne, til en bestemt tid. Å fortelle tidlig om morgen, er noe helt annet enn å fortelle om kvelden. Videre, har du lengden på fortellingen eller eventuelt forestillingen, det kan oppleves ulikt. Lyttere og fortellere har ulik oppfattelse av tid, spesielt når man er fersk som forteller, da har man tendens til å fortelle for fort.

Innad i fortellingen er tiden synlig, gjennom bruk av gjentakelser, rytmer og pauser. Dette er virkemidler hvor man ønsker at lytteren skal være deltakende eller oppleve fortellingen på en uventet måte.

Tiden er altså noe man forholder seg til konstant i muntlig fortellerkunst.

Comments

comments