Jeg fortsetter å skrive litt modellen presentert her for å se om man kan forstå hva som skjer når man forteller en fortelling.


Om man ser på modellen ser man at det er noe som går igjen, et av de elementene er minnet. Med det mener jeg at minnet er aktivt i hele prosessen og gjennomføringen av muntlig fortellerkunst. Minnet er det vi bevisst og ubevisst forholder oss til gjennom å arbeide med og å fortelle en fortelling.

En rekke fortellinger man forteller er basert på egne erfaringer, altså egne minner. Deretter har vi fortellinger basert på det vi kan kalle det kulturelle minnet, slik som folkeeventyr, sagn (folkeminne) og myter. Det kan være et forhold mellom disse, et kulturelt minne får deg til å huske noe du har erfart selv. Videre, et kulturelt minne kan fungere som en tankemodell som kan gi form til egne minner. Og ofte, når du arbeider med en såkalt tradisjonell fortelling, bruker du egne minner til å skape bilder og tolke det som skjer i fortellingen.

Minnet er også aktivt i arbeid med fortellingen og forestillingen. I arbeid med fortellingen skapes det relevante knagger som skal hjelpe fortelleren å huske fortellingen. Her er det også viktig å få inn kroppen, ved å bruke «kropp i rom», får man plassert minne fysisk og det er slik at vi ikke bare husker med hodet, men også kroppen. Kroppen i seg selv bærer på vaner som er destillerte minner. Så når man arbeider inn fortellingen, gjør noe, gjerne hverdagslige hendelser. Rydd leiligheten/huset samtidig som du arbeider med fortellingen.

Når man opptrer, er minnene tilstede. Nå er det lytteren som overtar fortellingen, de relaterer fortellingen til egne minner. Og arbeidet med fortellingen påvirker også lytteren til senere å huske fortellingen.

På den måten er minnet en aktivisering gjennom hele forløpet fra en ide om en fortelling til å fortelle fortellingen.

Comments

comments