I fortellermodellen har jeg nå kommet til fasen hvor du bearbeider materialet. Som du kanskje ser er dette arbeidet kategorisert i ulike temaer som er mer eller mindre aktuelt avhengig av fortelling og situasjon og hva man selv foretrekker. Dette kan sees på som en undersøkelsesperiode hvor man legger grunnlaget for meningen med fortellingen man skal fortelle. Jeg anbefaler at man legger mye arbeid i dette, alt skal ikke med i fortellingen, men det gir en større autoritet i forholdet mellom fortellingen og lytteren. Arbeider man med det jeg vanligvis kaller en tradisjonell fortelling, skal denne avkodes. En tradisjonell fortelling kommer fra en bestemt kontekst og som jeg skrev i et tidligere innlegg, når man forteller tar man alltid med seg lytterne videre i fortellingen. Så i den tradisjonelle fortellingen finnes kodene for hvordan tanker, realiteter, forståelser, perspektiver var i tidligere tider og som kanskje ikke lenger er gyldige for vår tid.

Et tydelig eksempel på dette er mange av fortellingene du finner i 1001 natt. Fra vårt perspektiv i dag er disse fylt opp med det vi kan tolke som rasisme. Det samme gjelder for enkelte norske folkeeventyr, hvor de onde blir beskrevet på en måte som vi i dag ikke kan formidle, nettopp fordi vi forteller inn i annen kontekst med andre begreper. Det er ikke slik at fortellere tidligere hadde en slik intensjon som vi tolker det som, men det var deres måte å beskrive sin virkelighet på.

Et godt eksempel på dette er en episode fra radioprogrammet Verdibørsen hvor den greske myten om Sisyfos og betydninger av denne opp gjennom tiden er temaet. Du kan høre den her.

Dette er altså en fase som legger grunnlaget for meningsbetydning av fortellingen, både hvordan den skal struktureres, hva slags ord som skal brukes og hva fortellingen formidler.

Comments

comments